Snakket med kompisen i fire dager. Gir ut hele samtalen som roman.
Hans forrige roman måtte trekkes etter anklager om plagiat. Med Fire dager i Berlin håper Audun Mortensen at han har funnet en ny måte å skrive en bok på.
Prøver han å lure oss? Spørsmålet presser seg frem når det er snakk om en ny bok av Audun Mortensen.
Siden debuten i 2009 er det kommet én bok i året. Hver gang har Mortensen utfordret forestillingen om hva skjønnlitteratur er eller kan vaere.
Like etter utgivelsen av Samleren i 2015 ble det kjent at boken var en omskrevet versjon av Charles Willefords roman The Burnt Orange Heresy (1971).
Saken endte i vår med at boken ble trukket fra markedet. Flamme Forlag beklaget, og alle inntekter fra salget av Samleren er overført til Willefords etterkommere.
Dro uten en klar plan
Denne gangen har Mortensen vaert i Berlin og snakket med en gammel kompis. Samtalene er skrevet ut nesten ordrett og har fått tittelen Fire dager i Berlin.
– I oktober i fjor fikk jeg en e-post av en jeg delte leilighet med i Berlin for syv år siden. Vi hadde aldri noe tett forhold, men nå skrev han at han hadde kjøpt seg en hasjpipe. Det vekket en gnist i meg. Min metode er å følge den gnisten med en så naiv innstilling som mulig, sier Mortensen.
Han inviterer seg selv til Berlin og starter en fire dager lang samtale med sin tyske kamerat, som i boken har fått navnet Martin. De snakker om klasse, jobb, kjaerester, familie, internett og de store teknologiselskapene.
Martin legger ut om redsler, rus og mindreverdighetskomplekser, som om han var hos psykologen.
– Jeg visste ikke hva samtalene ville føre til, men hans historie ble til flere fortellinger. Det var først i ettertid jeg skjønte at disse fortellingene kunne bli en slik bok som det er blitt, sier Mortensen.
Virkelighetens Martin i Fire dager i Berlin var interessert, men avventende til ideen om at samtalene kunne bli en bok. Avtalen var at han når som helst kunne stoppe opptageren, og han skulle få manuskriptet før boken gikk i trykken.
I ettertid har også Flamme Forlag vaert i kontakt med «Martin» for å forsikre seg om at alt er OK.
– Han er en analytisk fyr som erkjente at samtalen betydde mye for ham, og han var klar på at jeg kunne gjøre hva jeg ville med stoffet. Han er kjent med bøkene mine og har en viss forståelse for prosjektet mitt, sier Mortensen.
– Kunne du ikke bare funnet opp hele samtalen?
– Det vet jeg ikke. Det høres altfor slitsomt ut. Mange av bøkene mine er protester mot at litteraturen skal vaere en femmila i Kollen-aktig øvelse som krever blod, svette og tårer. Jeg prøver å skrelle vekk overflødig arbeid. Det er viktig for meg å finne opp en ny måte å skrive en bok på hver gang, sier Mortensen.
På spørsmål om noen kommer til å anklage Mortensen for plagiat denne gangen, svarer han nei men minner om at spørsmålet er utenfor hans kontroll.
– Ble du overrasket av etterspillet Samleren fikk?
– Jeg kjenner ikke detaljene. Det var forlaget som tok seg av det.
– Synes du ikke det er interessant?
– Jeg setter spørsmålstegn ved opphavsrettens regulering av originalitet, kreativitet og skapende innsats. Dagens krav til originalitet hemmer kreativiteten. Ingenting kreativt kan oppstå i et vakuum. Alt er sammenkoblet, alt er urent.
Han mener spørsmål om moral og hvorvidt lesere kan føle seg lurt, flytter kunsten over i en debatt om forbrukermakt, som om kunden alltid skal ha rett.
– Men i kunsten har ikke kunden alltid rett, og kunsten behøver ikke å vaere det den ser ut som ved første øyekast. Med tanke på hvordan markedet og jusen virker, så er det likevel logisk at boken måtte trekkes, men det betyr ikke at det er rett, sier Mortensen.
Forfatteren står fast på at Samleren er et selvstendig og originalt stykke arbeid.
– Det er plagiat
Via advokat Lisa K. Digernes i Raeder DA sier Betsy Willeford, enken etter Charles Willeford, følgende:
«Charles Willeford hadde noen ideer om kunst og kunstkritikk, så han skapte en historie. Historien inneholdt karakterer, steder, et miljø og tusenvis av nøye utvalgte ord. Han skrev The Burned Orange Heresy. Audun Mortenson hadde en idé. Så han brukte Google translate til å kopiere teksten til Charles Willeford. Han endret navnene på stedene og karakterene for å tilpasse seg norske forhold. Det er ikke kreativitet. Det er plagiat.»
– For det første ønsket jeg å bruke den samme kunstneriske metoden til hovedpersonen i boken, og det var jeg selv som offentlig-
gjorde hvordan og hvorfor. For det andre røper kommentaren at personen ikke har lest boken min, og det beviser poenget mitt om at hverken kunst eller politikk bør overstyres av moral og jus, svarer Mortensen.
Samtidig forteller han at det var en kreditering til Charles Willeford i Samleren. I kolofonen står det «Takk til Chas».
I våres sa Flamme-redaktør Geir Nummedal til Aftenposten at Mortensens forfatterskap er basert på sampling, remiksing, appropriasjon. Forfatteren kjenner seg ikke helt igjen i beskrivelsen.
– Jeg tror de aller fleste som skri- ver skjønnlitteratur gjør noe av det samme som meg, mer eller mindre bevisst. Jeg forholder meg ikke til begrepene du nevner. Jeg forholder meg heller ikke til at jeg skal vaere så «konseptuell». Det er et ord jeg selv aldri har brukt om forfatterskapet mitt, sier Mortensen.