111 minutter mareritt
Dette er en film som inneholder bilder som krever mye av seeren.
Det er ikke dumt å sammenligne Good time medAl Pacinos Dog Day Afternoon. Men sine mørke bilder, sitt raske tempo og med samfunnets tapere i hovedrollen er Safdie-brødrenes film en rå refleksjon over dagen hvor alt går galt.
Den hyperaktive Connie (Robert Pattinson) begår et nesten vellykket ran sammen med sin lettere funksjonshemmede bror Nick (Benny Safdie). De to er nederst på den kriminelle rangstigen, og det hele ender med at Nick havner i fengsel. Filmen følger Connies desperate forsøk på å få ham ut. Underveis tar filmen en retning vi ikke skal avsløre.
To spennende regitalenter
Oneohtrix Point Never fikk pris i Cannes for sin hypnotiske og pulserende musikk som er med på å drive den feberhete handlingen fremover. Idet stemmen til Iggy Pop runder av filmen med «The Pure and the Damned», puster du lettet ut. Du innser også at du har tilbrakt tid i selskap med to av USAs nye og spennende regitalenter.
Klippingen er aggressiv, det håndholdte kameraet fanger storbyens hektiske neonfarger i marerittaktige bilder. Robert Pattinson har aldri vaert bedre. Det er et autentisk, naert og smertefullt portrett av ren desperasjon, om brorskjaerlighet som ikke fører med seg noe godt.
Trumps Amerika
Good Time er en spennende ransfilm, men den er langtfra ren underholdning. I bakgrunnen lurer Trumps Amerika hvor forskjellen mellom fattige og rike bare øker. Middelklassen utraderes, og arbeiderklassen har ikke jobber det går an å overleve på. Hva gjenstår da annet enn bankran og et kriminelt liv? Den amerikanske drømmen er død. Skal du komme deg ut av fattigdom, må du stjele den.
Handlingen er depressiv, på grensen til nihilistisk. Selv om filmen mister noe av intensiteten og kollapser litt mot slutten, er det en sterk opplevelse som bør ses på kino. En gang iblant kommer det filmer som er viktigere enn andre. Cries for Syria er en slik film.
Den er ikke et balansert og kjølig essay om bakgrunner og årsaker, men er, som tittelen mer enn antyder, et desperat rop om hjelp. Det grufulle i konflikten er så intenst at vi som lever våre beskyttede norske liv, naturlig nok har en tendens til å blokkere de stadige nyhetene om hendelser så vanvittige at man enten må gjøre noe aktivt for å hjelpe – eller ganske enkelt fortsette å late som ingenting. Det siste er naturligvis det mest bekvemme.
Harelabb over Assad-regimet
Filmens svakeste side er forklaringen på hvorfor ting er blitt som de er blitt. Den forteller naturlig nok om Assad-regimet, både det nåvaerende og det forrige. Men det foregår med harelabb, og de internasjonale bindingene og mekanismene som tillater Bashar al-Assad å opprettholde makten, forblir dunkle, og man føler seg ikke klokere etterpå. Filmens styrke ligger til gjengjeld på annet hold.
Den tar i bruk opptak fra et utall kilder. Den er filmet av sivile privatpersoner, av soldater fra de ulike opprørsfraksjonene, av mediene, av regjeringssoldater og er således et konglomerat av vinkler, stemmer og blikk. Resultatet er 111 marerittaktige minutter.
Vanskelig ikke å snu seg vekk
Til tider er filmen rett og slett heslig. Det er vanskelig ikke å snu seg vekk. Alt det vi har lest i aviser og sett på tv, og deretter
fortrengt fordi det krysser grensene for hva de fleste av oss orker å ta inn, kommer massivt tilbake. Og denne gangen slipper vi ikke unna.
Rundt 180 ganger har Assads styrker brukt kjemiske våpen mot egen befolkning.
Først saringass, og deretter, når det internasjonale samfunnet minnet ham på at han hadde signert avtaler som forbød den slags, gikk han over til å bruke kloringass. Den gassen var ikke nevnt i disse avtalene, men som ikke desto mindre dreper barn og voksne på groteske måter.
Burde vi gjøre mer?
Det er tønnebomber mot boligstrøk hvor folk er Assad-kritiske. Det er missiler mot skoler hvor jenter i småskolen har tegnet sine inntrykk av krigen. Det er systematisk bombing av sykehus. Det er dødelig tortur, som pågår i uker, på 11- og 12-åringer som ikke har gjort annet enn å skrive «Du er nestemann, doktor,» på skoleveggen, som referanse til at den arabiske våren var kommet for øyelegen Assad.
Men ungene tok feil. Assad var ikke nestemann. Og våren var starten på en tilsynelatende evig vinter. Vi hører stemmer fra mennesker som nesten ikke våger å håpe at volden skal ta slutt. Regissør Afineefsky har komponert et erkeeksempel på en effektiv propagandafilm – i det godes tjeneste, får man håpe.
Han avslutter med et underliggende spørsmål til resten av verden: Hva har vi gjort for å hjelpe den syriske befolkningen? Burde vi gjøre mer?