Pengefesten er over. Det er på tide å bli kvitt politisk latskap.
Norsk politikk kan ikke lenger vaere en konkurranse om å bevilge «litt mer» penger til alt.
I Aftenposten 17. september skriver Arbeiderpartiets Hadia Tajik at vi kommer til å få et retningsvalg mellom de som vil «øke skattene noe» og de som vil «kutte i velferden». Det er feil.
Retningsvalget de neste årene vil stå mellom de som evner å utvikle nye politiske løsninger som trygger velferden for mange år fremover, og de som tviholder på at folk skal betale mer fordi politikerne ikke klarer å løse statens oppgaver på en bedre måte.
Dersom Arbeiderpartiets eneste politiske svar fremover skal vaere skatteøkninger og fortsatt vekst i offentlige utgifter, vil de bli svar skyldig. Det vil nemlig ikke vaere nok kun å øke skattene med 15 milliarder kroner. Perspektivmeldingen Arbeiderpartiet selv la frem i 2013 viser at de vil måtte øke skattene med 150 milliarder frem mot 2060, dersom dét alene skal dekke for underskuddet.
Det sier seg selv at det er uholdbart. Ikke bare vil det gjøre det vanskeligere for folk å skape flere jobber, og mindre attraktivt for folk å jobbe mer og lenger. Men vi kan ikke skatte oss vekk fra nødvendige omstillinger.
Det er politisk latskap å sende en stor regning til arbeidstagere og dem som skaper arbeidsplasser, fordi politikerne ikke evner å stå oppreist i en prioriteringsdebatt.
Overbudspolitikk
I mange år har politikere kranglet over hvor stor økning hver budsjettpost bør ha. Standardkritikken er at det ikke bevilges nok penger til [sett inn budsjettpost x, y eller z]. Dette kommer til å endre seg. Uansett om man vil det eller ei.
Perspektivmeldingen viser at vi fra slutten av 2020 vil ha en underfinansiering på rundt 50 milliarder kroner pr. tiår. I 1967 var det 4 yrkesaktive pr. pensjonist. I dag er det 2,4, mens det i 2050 vil vaere 1,7 yrkesaktive pr. pensjonist.
Stadig flere skal nyte godt av velferden, men faerre er med på å finansiere den.
Vi unge politikere vil oppleve et annerledes politisk Norge enn vi har sett de siste 15 årene. Dersom vår generasjon skal arve et velferdssamfunn som er like godt som i dag, må vi stå i spissen for å endre tonen i samfunnsdebatten.
Vi kan ikke lenger redusere norsk politikk til kun å vaere en debatt om økte budsjettbevilgninger. Når det økonomiske handlingsrommet blir mindre, får vi større ansvar til å tenke nytt. Vi må få mer og bedre velferd ut av hver krone som bevilges over budsjettet.
For lite kreativitet i norske partier
Det er ikke bare skattedebatten som tyder på at norske partier er for lite kreative. De store løftene venstresiden kom med i valgkampen illustrer også problemet godt. Løftene i eldreomsorgen var hovedsakelig «mer penger» og «flere ansatte.» Løftene i skolen var «mer penger» og «flere laerere.» Løftene i arbeidslivspolitikken var «å ansette flere som står utenfor arbeidslivet i kommunal sektor».
Misforstå meg rett. Det er viktig med gode budsjetter og tilstrekkelig god bemanning. Men kvalitetsindikatorer viser at det kan vaere store variasjoner mellom kommunene og sykehjem, til tross for noenlunde lik bemanning. Like viktig som bemanning er kompetanse, ledelse, organisering av tjenesten og bruk av teknologi.
Noen kommuner har klart å løfte kvaliteten i eldreomsorgen ved å løse oppgaver på nye måter, for eksempel ved bedre teamorganisering. Andre kommuner har ikke klart det samme. Dersom vi skal få bedre velferd ut av hver krone, må kommunene laere av hverandre. Vi må skape en kultur for kontinuerlig forbedring.
Alternativet er at én av tre videregående elever, sannsynligvis flest jenter, må velge å arbeide i helse- og omsorgssektoren i fremtiden. Det er ikke baerekraftig.
Gøy på nachspiel
Det har aldri vaert så lav gjennomsnittsalder på Stortinget. Jeg håper flere unge stemmer kan vaere et bidrag til å fornye det politiske debattklimaet. Vi bør stå i spissen for et nytt politisk ordskifte.
Vi må vaere tydelig på at det er arbeid som finansiere velferden, og at flere må få en fot inn i arbeidslivet. Det må gjennomføres reformer for å modernisere og digitalisere offentlig sektor. Vi må løse velferdsoppgavene på en annerledes og bedre måte, og vi må få en velferdsstat som i større grad prioriterer de som trenger det aller mest.
For, ja. Så er kanskje pengefesten over. Men jeg tror vi kan ha det ganske gøy på nachspielet også – så lenge vi tør å tenke nytt.