Jo, sangen skal forbli i skolen

Det skal synges like mye i skolen nå som før. Sang er en viktig del av vår kultur og tradisjon og er med på å skape tilhørighet.

Lite rører meg så sterkt som når små og store, barn og gamle, står side om side og synger nasjonalsangen. Noen treffer tonen, andre ikke, men det er underordnet fordi lite kan måle seg med følelsen av fellesskap jeg føler da.

I høst er det flere som har hevdet at Regjeringen vil ha sang skal ut av skolen. Det stemmer ikke. Det som er skjedd, er at vi har laget en ny overordnet laereplan. Den gjorde vi kortere, og ja, mer overordnet, enn den gamle generelle delen.

Vi ønsket å skrive den på en annen måte enn den gamle, som naermest var litt poetisk i ordlyden. Vi ønsket heller ikke å ramse opp alt vi ønsker at elevene skal laere. Derfor er for eksempel heller ikke matematikk nevnt i den nye overordnede delen.

Alt som er viktig, må ikke nevnes i overordnet del. Men selvsagt er både sang og matematikk, når jeg da skal nevne noe, helt vesentlig. Sang vil bli godt ivaretatt i musikkfaget, som utgjør like mange timer som tidligere.

Sang kan også vaere et godt pedagogisk virkemiddel i flere fag. Mange husker sikkert sangene de sang på tysk i tysktimene og at det var en fin måte å laere fremmedspråk på. Men Regjeringen vil ikke pålegge laerere rundt om i landet å synge så og så mye i de ulike timene. Vi ønsker at laererne skal ha frihet til å velge de pedagogiske metodene de mener er de beste for elevene. Og vi har stor tiltro til at laererne klarer å avgjøre hva det er.

Jeg tror også mange laerere ivrer for sang selv. For skolen skal gi elevene historisk og kulturell innsikt. Sang og musikk i opplaeringen gir elevene mulighet til å skape og utforske, få gode opplevelser og bidra til å utvikle identiteten deres.

Jeg håper dette var oppklarende. Elever i norsk skole skal fremdeles ha sang som en del av sin hverdag. Med Per Boye Hansen som sjef for Den Norske Opera & Ballett (DNO) fikk vi øynene opp for at opera kan ha en nyskapende regi på linje med det vi ser i teateret. Men på DNO har nye regigrep skapt så heftige reaksjoner at det hevdes at blant annet dette førte til at operasjefen ikke fikk fortsette i en ny periode.

Kulturkompassets redaktør Henning Høholt applauderer Hansens avgang og, sammen med ham, en av hans regissører, Calixto Bieito, i et debattinnlegg i Klassekampen: «Heldigvis er perioden med disse to over i Oslo».

Å gi disse to markante personlighetene innen scenekunst en slik sorti er uverdig. Både som sjef for Festspillene i Bergen og for DNO har Per Boye Hansen hevet begge institusjonenes anseelse. I samarbeid med nettopp Bieito har han gitt oss sceneopplevelser som har fått kritikeranerkjennelse og som mange med meg ikke vil ha vaert foruten.

Det begynte med Festspillene i en aktuell regi av Mozarts Bortførelsen fra Seraillet og ble fulgt opp med Peer Gynt fra det katalanske Teatre Romea. På DNO kan nevnes Carmen, en oppdatering som «stemte» og tålte ettertankens lys. Av andre sterke forestillinger signert Bieito var Benjamin Brittens War Requiem, et skrik mot krigens grusomhet, like aktuelt og meningsfullt i et operarepertoar. Hansen har også sørget for å få «hjem» Stefan Herheim, flere ganger prisbelønt i utlandet for sin regi. Og for første gang på norsk fikk vi oppleve Ligetis Le Grand Macabre i en fantasisprengende fremføring.

Hansens siste gave til sitt publikum fulgte i høst med Synne Skouens Ballerina. Et eksklusivt helhetskunstverk, bevegende og vakkert i alle deler, både i spill, musikk og scenografi. I sin sjefstid har Per Boye Hansen utfordret oss og vekket oss med sitt repertoar. Det bør DNO fortsette med.