Ja til innvandringskritikk – Nei til HRS
Hege Storhaug og Human Rights Service ødelegger for alle oss som ønsker en strengere innvandringspolitikk.
Hege Storhaug er nok en gang i medienes søkelys. Denne gangen skyldes det en oppfordring til nordmenn om å dokumentere den såkalte «kulturelle revolusjonen» som pågår, der islam «dominerer mer og mer». Innlegget på hjemmesiden til Human Rights Service (HRS) ble illustrert med et bilde av tre tilfeldige kvinner ved en bussholdeplass på Tøyen, iført heldekkende (men ikke ansiktsdekkende) muslimske kvinnedrakter.
Innlegget har forståelig nok vekket kraftige reaksjoner, og HRS er blitt beskyldt for å oppfordre folk til å henge ut tilfeldige muslimer på nett. Etter reaksjonene har Storhaug som vanlig tatt på seg offerrollen og beskylder de «politisk korrekte» for å gjøre «alt de makter for å tilsøle tankene bak å dokumentere en historisk utvikling».
Vi har hørt det før. All kritikk av HRS er angivelig en del av en neglisjeringskampanje som jobber iherdig med å glatte over alle utfordringer ved ikke-vestlig innvandring og tie i hjel alle kritiske bemerkninger om islam. På motsatt side er det en lang kø av indignerte politikere, som kappes om å fordømme og markere avstand. Dermed ender innvandringsdebatten nok en gang i grøfta.
Vi som har skrevet dette innlegget er begge tilhengere av en strengere innvandringspolitikk. Vi ser med bekymring på enkelte utviklingstrekk i samfunnet vårt som henger sammen med ikke-vestlig innvandring. Vi mener også begge at islam ikke kan frikobles fra denne debatten.
Samtidig mener vi at debatten må foregå på en ordentlig måte. Å snakke om muslimer som om det var en eneste stor uensartet masse med én felles agenda, bidrar kun til å polarisere debatten unødvendig mye og skyve vanlige moderate muslimer unna.
Voldelige ungdomsgjenger
Det er helt åpenbart en del utfordringer med ikke-vestlig innvandring. Mange kommer fra samfunn der tilliten til statsapparatet er svaert liten, hvor lojaliteten først og fremst ligger til klanen og hvor familiens aere er langt viktigere enn lover og regler i samfunnet. Mange har null respekt for ytringsfriheten, i hvert fall hvis den går utover religiøse doktriner eller følelser. Og altfor mange har dessverre også med seg et syn på kvinners plass og ansvar – i både familien og i samfunnet – som ikke er velkommen i Norge.
Samler man i tillegg mange mennesker med disse sympatiene i konsentrerte områder, bør ingen vaere overrasket over at de samme holdningene får grobunn og blomstrer. I stedet for integrasjon til det norske fellesskapet, ender man heller opp med å legge til rette for at antipatier mot vårt samfunn får vokse.
For eksempel er det et økende problem med voldelige ungdomsgjenger i minoritetsmiljøer i Oslo. I fjor ble det politianmeldt mer enn dobbelt så mange volds- og trusselsaker i videregående skoler i Oslo som året før. Nylig viste en undersøkelse fra FAFO blant 7000 elever på videregående skoler i Oslo, Akershus og Buskerud at kun én av to unge med bakgrunn fra Afrika og Asia stoler på politiet. Det er naivt ikke å se at det er en sammenheng her.
En umulig alliert
Dette er ikke en problematikk som er enkel eller spesielt morsom å ta tak i, men det er nødvendig. Problemet til HRS er at de nesten utelukkende bidrar til å gjøre denne debatten vanskeligere. Den monomane svartmalingen av alt som har med islam å gjøre, og den fravaerende evnen til å ta innover seg nyansert kritikk, har ført Storhaug & co. ned i en sump som det tilsynelatende er vanskelig for dem å komme ut av. Det har gjort dem til en umulig alliert i innvandrings- og integreringsarbeidet.
For ikke lenge siden var det statsminister Erna Solberg som ifølge Storhaug feiret «plyndring, vold, slavebinding og drap» ved å vaere til stede på Id-markering. Og nå er det en kulturell islamrevolusjon som dokumenteres med tilfeldige kvinner iført chador på bussholdeplasser.
Innvandring og integrering
Hege Storhaug har måttet tåle mye dritt etter at hun begynte å løfte spørsmål knyttet til tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og islam i den norske debatten. Det er synd, for på sitt beste har hun løftet viktige problemstillinger. Med årene virker det imidlertid som om kritikken har gått mer og mer til hodet på henne.
Det store flertallet i Norge er for en streng innvandringspolitikk, men de er ikke fremmedfiendtlige. De er for en streng innvandringspolitikk fordi de er opptatt av at volumet på innvandringen skal vaere forenlig med evnen til god integrering. Fordi de er opptatt av at samfunnet vårt ikke skal forandre seg så raskt at vi mister viktige verdier på veien. Fordi de er opptatt av at yrkesdeltagelse blant nyankomne må vaere av en slik grad at velferdsstatens baerekraft ikke utarmes. Og fordi de ser med bekymring på en del utviklingstrekk i andre europeiske land som de vil unngå i Norge.
Felles for de aller, aller fleste av disse er at de heller holder kjeft enn å risikere å bli assosiert med Storhaug og HRS. Vi trenger en mer aerlig debatt om islam, innvandring og integrering, men det får vi ikke om vi annenhver uke må bruke energien på deres uspiselige utspill og tåpelige aksjoner.