Skadet for livet, elsker boksing
Når de dusjet meg, orket jeg ikke løftet hånden og tørke bort sjampoen som rant i øyet, orket ikke si at vannet var altfor kaldt. «Er det sånn livet skal vaere?», tenkte jeg. Frida Wallberg om oppholdet på sykehuset etter hjerneblødningen
For mer enn fire år siden ble Frida Wallberg båret ut av bokseringen med hjerneblødning. I dette intervjuet, gjort av Bergens Tidende, forteller hun om hverdagen etterpå. Jeg vet ikke når jeg mister bevisstheten. Jeg vet ikke når i kampen hukommelsestapet visker ut alt. Jeg vet bare at jeg er borte lenge før jeg går i gulvet i den åttende runden. Sveriges «Golden girl», bokseverdensmester Frida Wallberg, måtte laere seg å spise, snakke og gå på nytt. Det siste har lille Luna på 11 måneder mestret for lengst, og nå stabber hun rundt i stuen der mamma sitter og forteller om det Luna må få vite om når hun blir eldre.
Frida Wallbergs karrière endte på et kongressenter i Stockholm, samtidig begynte livet hennes på nytt. Med langt høyere vanskelighetsgrad.
– Hverdagen min er fortsatt veldig tøff. Jeg vet ikke hva slags dag jeg våkner til. Det er mye som henger igjen etter skaden, problemer jeg må leve med, sier Wallberg.
Hverdagen
Kvelden før intervjuavtalen var Wallbergs hodepine sterk. Kalenderen må fylles opp med en toppidrettsutøvers disiplin. For mange gjøremål gir problemer, et møte en norsk avis betyr at ingenting annet skjer den dagen.
Wallberg blir sliten. Ufokusert. «Hjernetrøtt», kaller hun det.
– Da kan det flimre for øynene mine, alt blir tåkete rundt meg. Det er vanskelig å konsentrere seg. Jeg kan slite med å høre etter det folk har å si. I tiden etter skaden hadde jeg angstanfall, fortsetter den tidligere bokseren.
TV-en står på med lyden av, lekeskuffen under er konstant gjenstand for nysgjerrighet, mens stellebordet av plasshensyn står bak den åpne døren til de voksnes soverom. Hjemmet er veldig normalt, ikke noe viser at en verdensmester bor her, eller at verdensmesteren nå må ta seg forsiktig gjennom livet. Venstre, høyre – venstre, høyre. Hun treffer ikke rent, hennes slag går i hanskene mine og gjennom. Men det holder. Jeg går i gulvet igjen.
Lidenskapen
Av tre kjente svenske proffboksere på kvinnesiden var det Wallberg som ledet an. Hun var sportens yngste verdensmester. Norsk og svensk presse bygget opp til en duell mot Cecilia Braekhus, de var klare for å naerme seg hverandre i vekt og møtes til landskamp.
Derfor var det helt naturlig at Braekhus satt ringside da Wallbergs liv ble totalt forandret. Forandret til hverdagen hun nå beskriver, i førsteetasjen av en anonym lavblokk i Halmstad, kjaerestens hjemby vest i Sverige.
– Kanskje kan jeg ikke gå på kafé med mye folk. Jeg hviler når Luna hviler. Sitter jeg og leser, kan jeg vaere ufokusert og ha problemer med å huske. Står jeg i butikken for å betale, kan jeg glemme koden min. Er jeg trøtt, kan jeg ha vansker med å prate, talen blir slurvete og treg.
Forskningen er entydig: Boksing er skadelig for hjernen. Det hjelper selvsagt å vaere best, slik Wallberg var, for en vinnende bokser tar imot faerre slag enn en reisende i nederlag, som boksesporten er full av.
– Har du endret syn på boksing?
– Jeg elsker boksing, da kan jeg ikke sitte her og si at det er farlig. Alle må gjøre sine valg, men man må vite hva som kan hende. Det siste jeg husker fra kampen, er at det flimrer for øynene mine.
Marerittet
Kvelden alt gikk galt, var det motstanderen Diana Prazak og hennes trener som best oppfattet hva som hendte med Frida Wallberg. De skaffet henne en stol, de fjernet tannbeskyttelsen, de ropte etter kamplegen og de sørget for at ambulansen kom frem.
– Jeg husker at jeg kjente meg sterk. Jeg fikk inn noen gode treff. Men en eller annen gang, i tredje eller fjerde runde, skjedde det noe, og etter det husker jeg ingenting fra kampen, sier Wallberg.
Bildene har hun sett om igjen, og der mener hun signalene er synlige. Wallberg mener hun ser oppblåst ut, vaeskefylt, på vei inn i ringen. At noe er rart med både armer og ansikt. «Det der er ikke Frida», skal en kvinne som filmet Wallberg i årevis, ha sagt. Knockouten som fulgte er ikke den visuelt verste i sportens historie.
– Jeg kan fundere masse. Var noe galt på forhånd? Motstanderen slo ikke spesielt hardt, jeg har møtt bedre boksere med hardere slag. Det oppleves merkelig. Det var søndag morgen da jeg våknet, et og et halvt døgn etter kampen.
Pleien
I ettertid har Wallberg vaert kritisk til den ansvarlige kamplegen, hun har pekt på sen reaksjon, men også saker som at båren var for høy til å kunne løftes inn i ringen. At surstoffmasken ble satt på, takker Wallberg en handlekraftig sykepleier på tribunen for.
Karolinska-sykehuset i Stockholm ble Wallbergs neste hjem. Der boret legene i hjernen hennes. Der lå hun i koma. Der måtte hun laere livet om igjen.
– Jeg var som et lite barn, sier Wallberg med blikket på sin egen baby. Når de dusjet meg, orket jeg ikke løftet hånden og tørke bort sjampoen som rant i øyet, orket ikke si at vannet var altfor kaldt. «Er det sånn livet skal vaere?», tenkte jeg.
Stillheten
De første ti dagene pustet Wallberg med maskinell hjelp, hun lå i sengen med slanger i halsen.
– Etter to måneder på sykehuset fikk jeg komme hjem. Men det tok to og et halvt år før jeg begynte å røre meg ute blant folk. Jeg satt inne nesten hele tiden. Bare det å lage frokost var slitsomt, for ikke å snakke om å ta en gåtur på 50 meter.
Og hele tiden, sier hun, var det så å si stille fra Bokse-Sverige. Boksingen var mitt liv. Jeg kunne ikke lenger leve, så hvorfor skulle jeg overleve?Jeg ville ikke laere meg å gå ut av sengen. Jeg ville ikke vaere med mer. Jeg ville bare vende tilbake, inn i den dype søvnen.
Visdommen
Etter flere timer med fremmede, har lille Luna bare vist misnøye i noen sekunder, det var da hun ble spent fast i barnevognen. På lekeplassen like ved leiligheten finner hun tonen med en guttepjokk, kastanjenøtter på bakken og en pinne å smake litt på. Med tiden finner hun kanskje også lyst til å bokse, slik også storesøster Nellie (10) kan gjøre. Mamma har tenkt gjennom situasjonen. – Om de forteller at de vil begynne å bokse, hadde jeg forklart og fortalt så godt jeg kunne. Om Nellie vil sykle uten hjelm, holder det at jeg spør om hun vil det skal skje noe som med mamma, så tar hun hjelmen uten å si noe. Men om de virkelig vil bokse, kan ikke jeg si «nei».
Kanskje er Wallberg på plass når Mikaela Laurén nå møter Braekhus. Hun er spurt av bestevennen som var hennes første trener. Det vil i tilfelle vaere Wallbergs første boksestevne etter det som forandret alt.
Da vil hun sitte på tribunen og vite best av alle. Vite at det er sant som det står i boken hennes: En runde på to minutter kan høres ut som kort tid, men det finnes ingen steder tiden går så sakte som i en boksering.
PS! Den kursiverte teksten er utdrag fra Frida Wallbergs bok Alltid lite till – om att slåss för sitt liv, skrevet i samarbeid med sportsjournalist Malin Jonson. Det er også laget en kino- og TV-dokumentar om Wallberg, kalt Golden Girl.