Kona har kjørt bil i 35 år – i utlandet
Han sier at kvinner bak rattet bare er en forsmak på forandring i Saudi-Arabia. Hans egen kone har kjørt bil i over 30 år.
På en av Bygdøys bedre adresser, tirsdag denne uken:
– Har Saudi-Arabia et image-problem?
– Det stemmer. Og jeg spør: Hvorfor? Hvorfor Saudi-Arabia? Mange av de tingene vi blir kritisert for, skjer i mange andre land i verden.
Esam Abid Al Thagafi (59) lener seg langsomt tilbake i den hvite sofaen.
Han sitter med fritidsantrekket på: en tradisjonell thawb (kjortel), og en arabisk kefije på hodet.
Men det mest påfallende trekket ved den saudiarabiske ambassadøren er plassert mellom den koksgrå barten og fippskjegget. Smalt, mildt og diskret, og så å si konstant.
– En diplomat må alltid smile. Selv om du ikke liker personen foran deg.
Seks overfylte skåler med assorterte nøtter er dandert på småbord i den leide ambassadeboligen på Bygdøy. Røyk fra brente biter av sedertre parfymerer luften. En servitør med hvite hansker serverer dadler med pinsett. Arabisk heismusikk på anlegget.
– Og ellers er den viktigste regelen å takke ja til alle invitasjoner. Spesielt fra vertslandet. Rollen som ambassadør er å bevare og styrke relasjonen mellom landene. Man må vaere overalt. Man må takke ja.
– Selv om det er kjedelige arrangementer? – Man må alltid takke ja.
Han smiler igjen. Også med øynene. De siste ukene har vaert gode.
Endelig kom en verdensnyhet om Saudi-Arabia som oppfattes positivt i Norge og andre vestlige demokratier. Forbudet mot at kvinner får kjøre bil, er opphevet. Sommeren 2018 er kvinnene ute på veien.
Moden for forandring
Kritikere mistenker at det hele er et PR-stunt rettet mot Vesten. Noen anklager Saudi-Arabia for å prøve å dekke over angivelige massearrestasjoner av opposisjonelle de senere ukene med en gladnyhet.
Al Thagafi avviser anklagene.
– Det er ikke et PR-stunt. Det er hverken av religiøse grunner eller av myndighetshensyn dette forbudet har eksistert. Det skyldes den saudiarabiske kulturen. Men vi føler at tiden er moden nå. Samfunnet er klart for det. Dette er et stort fremskritt i Saudi-Arabia, sier Al Thagafi.
– Kjører din kone bil?
– Ja, hun har kjørt bil i 35 år. Men kun når vi er i utlandet. Her i Norge også.
– Da må det ha føltes meningsløst ikke å kunne kjøre hjemme i Saudi-Arabia?
Pause. Han danderer hodeplagget som en diva letter på håret. Så kommer svaret. Svaert rundt. Diplomatisk.
– Mange saudiere jobber og studerer i utlandet. Blant disse har det vaert et stort ønske om forandring og å oppheve forbudet, sier han.
Forandring og fremskritt. Dette skal bli ord som går igjen i dette intervjuet.
Dagen det smalt
Han var på vei til jobb i Washington DC langs Highway 66 dagen det skjedde. Vanligvis tok pendlerruten 20 minutter. Men denne dagen i 2001 sto trafikken bom fast. Han følte på seg at noe var galt.
På dette tidspunktet var Esam Abid Al Thagafi blitt en dreven diplomat. Allerede på begynnelsen av 1980-tallet, som 26-åring, ble han utnevnt som ambassadør til Mexico. I løpet av de tre første månedene ble han grepet av hjemlengsel «kanskje 100 ganger». Han slet med språket, klarte ikke kommunisere skikkelig med folk, kulturen var fremmed, og menneskene kysset og kjaertegnet i full offentlighet – en totalt uakseptabelt oppførsel i hjemlandet Saudi-Arabia. Han følte seg så langt unna fødebyen Mekka som det var mulig å komme.
Men barna laerte fort. De ble familiens spanskeksperter. Han kom over kultursjokket. Al Thagafi og familien likte seg i Latin-Amerika.
Drøyt 15 år senere fikk han en direktørjobb ved Saudi-Arabias konsulat i Washington DC. En septemberdag i 2001 kapret 15 av hans landsmenn fire fly og satte i gang det mange kaller verdenshistoriens verste terrorangrep. Det skulle gjøre Al Thagafi søvnløs og overarbeidet i mange måneder.
Fikk terroren i fanget
Han skrudde på radioen og hørte de første nyhetsmeldingene om sannsynlig terrorangrep ved World Trade Center i New York. Kort tid etterpå kjørte han forbi Pentagon, som nettopp lå langs motorveien på vei til jobben. Han så røykskyen som sto opp og tenkte: «Wow, dette er virkelig alvor.»
– Den påfølgende tiden ble tøff. De begynte å peke på oss saudiere.
Ifølge Al Thagafi var det på den tiden rundt 100.000 saudiske studenter i USA. Han sier mange nå ble oppsøkt av FBI og amerikanske myndigheter. De ble avhørt, noen ble arrestert, enkelte ble utvist. Mange uskyldige saudiarabere følte seg utrygge, naermest forfulgt av myndighetene, ifølge ambassadøren. Hans oppgave ble å bistå med blant annet advokathjelp.
– Det var stor forskjell på å vaere araber i USA før og etter 9/11. Når man oppholdt seg i kjøpesentre eller andre offentlige steder, følte man seg beglodd. Man følte seg ikke velkommen lenger.
Han jobbet i Washington DC i tre år, deretter dro han til Brunei. Tre nye år i et nytt land, før han ble sjef for seksjonen for europeiske spørsmål i saudiarabisk UD i hovedstaden Riyadh.
I hele sin diplomatiske karrière har han vekslet mellom å dra utenlands og tjenestegjøre hjemme. Til Norge kom han en januardag i 2015. Han fikk det obligatoriske kulde- og mørkesjokket.
– Jeg syntes det var tøft. Virkelig vanskelig. Man kommer på jobb klokken 9. Da er det mørkt. Så drar man hjem om ettermiddagen. Da har det mørknet igjen.
Al Thagafi er nå forlengst akklimatisert og herdet, virker slepen i kantene.
Han tar pauser når han snakker, tenker lenge før han svarer på spørsmål. Han er selv utdannet innen medier og PR. En proff fyr. Og hele tiden dette smilet.
Kronikk ble støy
Men i april i år ble det bråk. Ambassadøren skrev en kronikk på NRK Ytring der han langet ut mot kritikere av saudiarabisk regime og behandlingen av kvinner. Bakgrunnen var at Saudi-Arabia var stemt inn som medlem av FNs kvinnekommisjon.
«Vesten overser kulturforskjeller, og retter sin kritikk snarere mot stat enn kultur», skrev han.
– Mange reagerte på ditt forsvar?
– Det er jeg vant til. På samme måte som saudiarabere vet lite om Norge, vet nordmenn lite om vårt land, vår kultur og levemåte.
– Hva er den største misforståelsen om Saudi-Arabia?
– Kanskje er det vår feil. Kanskje har vi ikke klart å fortelle og forklare nok om vårt hjemland. Men hva internasjonale medier rapporterer fra Saudi-Arabia, skiller seg ofte totalt fra realitetene. Det er dette jeg alltid sier til medier: Vi må respektere hverandres kultur. Jeg skal vise deg noe ...
Han reiser seg og går bort til et vitrineskap i stuen og tar ut en plakett av glass med forgylte mønstre. Det skal forestille portalen til utenriksdepartementet – hans arbeidsgiver. Inngangsdøren er omkranset av et inngravert vers fra Koranen. Han siterer:
«Vi har gjort dere til nasjoner og stammer for at dere skal kjenne hverandre.» Så føyer han til:
– Vi ble skapt som mennesker i ulike land. Vi må laere hverandre å kjenne for å kunne leve sammen. Dette er islams hovedbudskap. Du kan ikke dømme et land, folk eller samfunn uten selv å ha opplevd hvordan det er.
– Men man kan jo ikke kreve at folk
skal dra verden rundt for å erfare før man gjør seg opp en mening?
– Det er en forskjell på å få informasjon og nyheter fra andre og å snakke med de riktige folkene. Nå snakker dere med den saudiske ambassadøren, og jeg forteller dere nøyaktig hva som foregår!
Han hever stemmen et lite hakk. Ansiktsuttrykket: det samme. Vennlig. Så penser han igjen over på det som synes å vaere hans favorittbudskap.
Flere kvinner mot toppen, mindre olje
Ambassadøren gjentar at forandringer skjer hver eneste dag, og at kvinner har en mer fremtredende plass i samfunnslivet enn før. I 2011 fikk kvinner rett til å stemme og stille som kandidater i lokalvalg.
– Kvinner gjør karrière som businessfolk. De får høytstående jobber i embetsverk og ved ambassader. Denne forandringen vil fortsette.
– Når du snakker om forandring, mener du liberalisering?
– Ikke akkurat. Saudi-Arabia er fortsatt landet med Mekka og Medina og de to hellige moskeer. Men jeg snakker om kvinners økte deltagelse i samfunnslivet. Jeg snakker også om å åpne landet vårt i større grad, sier han.
Programmet Vision 2030 er opprettet for å gjøre Saudi-Arabia mindre oljeavhengig. Kongedømmet må knipe der de kan og finne nye inntektsveier. Al Thagafi bekrefter at nettopp økonomiske hensyn er en annen grunn til at det omtalte kjøreforbudet for kvinner oppheves.
Ifølge ambassadøren er det pr. i dag 800.000 gjestearbeidere i Saudi-Arabia som jobber som sjåfører.
– De tjener i gjennomsnitt 2000 kroner i måneden. Enorme summer forsvinner ut av landet hvert år. Når kvinner får lov til å kjøre selv, kan minst halvparten av verdiene holdes i Saudi-Arabia.
I tillegg satser landet stort på turisme. En helt ny by skal bygges opp ved rødehavskysten. Den skal stå ferdig om seks-syv år og få saudiarabere til å legge igjen feriepengene i hjemlandet, men også tiltrekke seg utenlandske turister.
– Da risikerer dere betydelig mer vestlig påvirkning?
– Vi er klare for det.
Purung og gifteklar
Noen blir født med en sølvskje i munnen. Andre kommer til verden på hellig grunn.
Esam Abid Al Thagafi er født og oppvokst i Mekka, i et hus naer den hellige moskeen. Han vokste opp sammen med fem søsken og fire halvsøsken – faren hadde to koner. De levde alle under samme tak. Familien var sterkt involvert i å ta vare på de millionene av pilegrimer som kommer fra alle verdenshjørner hvert eneste år. De hjalp dem blant annet med transport, guiding og losji.
Esam Abid hadde et godt øye til en av nabojentene, Sousanne. Allerede som 18-åring bestemte han seg: Det gjaldt å handle før andre kom ham i forkjøpet. På dette tidspunktet var faren død. En dag gikk Esam til sin mor og spurte om ikke hun kunne forhøre seg på vegne av ham. Hun mente det var en dårlig idé. Han hadde bare så vidt begynt å studere. Hvordan skulle han kunne forsørge en familie?
– Men jeg insisterte. Hun gikk med på det.
Noen år senere var de to gift. De flyttet fra Mekka til Jidda ved rødehavskysten, Saudi-Arabias nest største by. Planen var å bli pressemann. Men en av hans eldre brødre jobbet for Utenriksdepartementet i Tunisia. Han ble tiltrukket av spennende historier om diplomatlivet. Så han fulgte brorens eksempel.
Mistrives på bar
Diplomater får privilegier og saerbehandling. Hans bakgrunn fra det religiøse episenteret Mekka har gitt Al Thagafi ytterligere status. I muslimske Brunei flokket folk seg rundt diplomaten fra profeten Muhammeds hjemby.
– Født og oppvokst i Mekka: føler du også et saerskilt ansvar?
– Absolutt. I europeiske land kan jeg føle skam hvis jeg befinner meg på dårlige steder. For eksempel på bar. Ikke på grunn av andre mennesker, men jeg kjenner inni meg at det ikke er mitt sted.
– Føler du deg skitten?
– Nei, ikke sånn. Det handler om min egen selvrespekt, mine røtter og hvordan jeg ter meg. Jeg foretrekker ikke å vaere der.
– Men er det OK at andre drikker?
– Selvsagt. Det er deres liv, deres frihet. I mottagelser og andre diplomatiske sammenhenger hever jeg glasset som de andre. Men jeg drikker ikke vinen jeg får servert.
Under ambassadørperioden i Mexico dro familien til Disneyland i USA.
– Det var helt fantastisk.
– Ingenting i din religion som legger begrensninger på fornøyelsespark-forlystelser?
Nei, nei. Vi ber fem ganger om dagen. Men det er ikke forbudt å leve livet for det!
Forsvarer pisking og dødsstraff
Fredag for en uke siden: En lav høstsol kaster lange skygger av bannere og plakater utover parkperlen Frøyas have, kloss opp mot E18 på Frogner. De rundt 40 personene merker neppe at skotøyet blir fuktig i gresset. For nå hever de armer og stemmer: «Free Raif Badawi. Free Raif Badawi».
Den første fredagen i hver måned samles noen titalls demonstranter seg i den Amnesty-ledede aksjonen uten-
for den saudiarabiske ambassaden. De markerer sin avstand mot saudiske myndigheters behandling av bloggeren og aktivisten.
Badawi ble i 2012 dømt til ti år i fengsel og 1000 piskeslag for å ha opprettet en nettside for liberal og sosial debatt. Han er også anklaget for å ha fornaermet islam. Badawi-saken er blitt en symbolsak for mange organisasjoner og regimekritikere.
Fra sitt luftige kontor i Frøyas gate 11 har ambassadør Al Thagafi kunnet bivåne fredagsprotestene over 70 ganger.
– Hvilke tanker gjør du deg om saken?
– For det første er Badawi en saudisk borger. Man har rett til å straffe en person som bryter sitt lands eller religionens lover og regler. Og når det gjelder piskingen, har den stanset for lenge siden.
Badawi skal ikke ha mottatt flere piskeslag enn de første 50. Flere mistenker at saudiarabiske myndigheter fryktet dårlig omdømme. Al Thagafi sier han ikke vet hvorfor piskestraffen ble avbrutt.
– Men la meg fortelle dere noe om pisking, sier ambassadøren. Al Thagafi klemmer overarmen inntil overkroppen for å demonstrere at den som utfører straffen, ikke kan slå så hardt han vil.
– Forestill deg at du holder noe under armen. Da klarer du ikke å løfte den skikkelig. Slik er det med pisking. Det betyr at piskeslagene er relativt svake. De smerter ikke kroppen fysisk. Men de kan likevel påføre personen smerte, sier Al Thagafi. Vi forstår det slik at han sikter til en psykisk smerte, eller ydmykelse.
– For noen uker siden ble en person henrettet for 100. gang i år i Saudi-Arabia. I fjor ble 153 dømt til døden. Hvorfor er dødsstraff så utbredt?
– Saudi-Arabia er langtfra det eneste landet som praktiserer dødsstraff. Det gjør også flere stater i USA, for eksempel, og mange andre land. La meg fortelle dere noe om hvordan det fungerer, sier han igjen.
– Dersom noen dreper en person uten grunn, sier Koranen at gjerningspersonen fortjener samme straff. Ønskene til offerets familie vil også ha betydning. Dersom faren til den drepte ønsker at gjerningspersonen skal straffes med døden, er det deres rett. Myndighetene vil ta hensyn til dette. Men
man vil ofte også forsøke å overbevise familien om at dødsstraff ikke er det riktige, sier Al Thagafi.
– I mange tilfeller lykkes man.
– Hva er viktigst: å følge islamsk lov eller menneskerettighetsprinsipper?
– Begge er viktige. Vi har underskrevet internasjonale avtaler og støtter menneskerettighetene. Men visse punkter reserverer vi oss mot. For eksempel de som handler om dødsstraff eller seksualitet. I den hellige Koranen er det en rød linje du ikke kan krysse. Blant annet er homoseksualitet forbudt. Og Koranen utgjør Saudia-Arabias konstitusjon.
– Er det en vanskelig oppgave for deg som ambassadør å skulle forsvare slik praksis?
– Vel, det er annerledes å vaere ambassadør i andre muslimske land, som Pakistan, Bangladesh eller Indonesia. Jobben er vanskeligere i Europa og Latin-Amerika. Her må man jobbe hardere for å få folk til å forstå: «Slik er vi, slik er våre lover og regler, våre tradisjoner og vår kultur».
Uklart om vergesystemet
I løpet av den rundt halvannen time lange samtalen prater vi mye om Saudi-Arabias vergesystem. Ordningen innebaerer at kvinner på mange områder må få tillatelse fra en verge – ofte far, mann eller bror. Først når dette er avviklet, kan man snakke om reelle rettigheter for kvinner i Saudi-Arabia, mener kritikere.
Da det ble klart at kjøreforbudet for kvinner ble opphevet, skrev en av de fremste kvinnelige saudiske aktivistene for saken, Manal al-Sharif, på Twitter: «#Women2driveDone #IamMyOwnGuardian in progress.» Hun lever nå i eksil.
– Hva konkret trenger en kvinne en mannlig verges tillatelse til?
– La meg starte et annet sted. Vi har ikke dette vergesystemet for å kontrollere kvinner. Det er en måte å beskytte dem på, saerlig tenåringer. På den måten vet familien hva hun holder på med. Men dette er en av mange forandringer som skjer i Saudi-Arabia nå. For eksempel har en kvinne nå lov til å skaffe seg pass på egen hånd.
– Er det riktig at kvinner trenger tillatelse for å studere, jobbe og reise?
– Når hun skal reise – ja, på en måte. Kanskje ikke når hun er over 30, men når hun er tenåring. Men det kommer an på situasjonen. Min kone og mine døtre kan reise dit de vil. I mange sammenhenger holder det kanskje med å gi tillatelse første gang, deretter kan de gjøre som de vil.
– Er du din kones verge?
– Hun er sin egen verge.
– Det er litt vanskelig å forstå systemet ...?
– Nettopp. Det finnes ingen ABC. Det kommer an på situasjonen.
– Så reglene er ikke helt klare?
– Det vil jeg ikke si. Men la oss si at en ung kvinne reiser ut av landet uten tillatelse fra vergen. Så kommer faren hennes til myndighetene og sier: «Hvorfor lot dere henne dra uten min godkjenning»? Vi ønsker ikke å komme i en slik situasjon.
– Hva skjer hvis kvinner gjør noe uten den påkrevde tillatelsen fra vergen?
– Det er ikke noe stort problem.
– Hvorfor har dere vergeordningen?
– Det er en del av islam. Men praksisen varierer. Vergesystemet er en kombinasjon av religion og tradisjoner.
– Har Saudi-Arabia vergeordningen om 15 år?
– Nei, det tror jeg ikke.
Savner barnebarna
Selv er ambassadøren snart klar for å pensjonere seg. I løpet av to år er det trolig slutt. Han sier han føler seg som en internasjonal borger, men ser frem til å slå seg ned permanent i hjemlandet. Han har fire voksne barn og foreløpig tre barnebarn, som bor i Saudi-Arabia. Sist gang han så slektens yngste, var i mai. Hver gang han treffer dem, må bestefaren begynne på nytt.
– De forblir sjenerte lenge. De vil ikke leke med meg før det er gått tre-fire dager, av og til en uke. Det gjør meg trist, selvsagt. De er jo en del av meg.
Gult løv har samlet seg i hauger i veikanten utenfor residensen på Bygdøy. Vinden biter. Det er en av disse første skikkelige høstdagene. Snart er det igjen mørkt når ambassadøren drar på jobb. Han gjentar at vi en dag bør reise til Saudi-Arabia for å se, oppleve, forstå. Han smiler når han sier det.
Kilder: NRK; The Guardian; New
York Times; Gulf Insider; Reier Møll Schoder, redaktør av nettstedet Den arabiske halvøy og Saudi-Arabia-kjenner.