Å lete etter mer olje er enten dumt eller galt
I beste fall blir oljen vår enten lønnsom eller riktig. I verste fall blir den ingen av delene.
Norges oljeleting står på to pilarer: At vi tror vi vil tjene penger på oljen, og at det ikke har noe å si for klimaet at lille Norge henter den.
Letetilhengerne har et idealisert bilde av oljemarkedet hvor tilbud og etterspørsel synger i harmoni, upåvirket av teknologi, politikk og geologi. Olje er en populaer råvare. Derfor kan vi trygt investere i den. Og den er lett å finne. Derfor kunne andre lett erstattet våre 2 prosent av verdens oljeproduksjon. Letestans blir dermed både meningsløst og kostbart.
Det stemmer nok at Norge kan tjene penger på olje i fremtiden. Det stemmer at det kan ha lite å si for klimaet om vi henter lite eller mye olje. Men det er vanskelig for begge deler å stemme samtidig.
Press mot etterspørselen
Oljemarkedet er under press fra to kanter. På etterspørsel-siden presses oljen av at alternativene blir stadig bedre.
Verden produserer i dag 97 millioner tønner olje om dagen, to av dem i Norge. 26 av dem brukes til persontransport, og vil en dag bli erstattet av utslippsfrie biler, busser og motorsykler. Spørsmålet er ikke om, men når.
Det finnes rundt én milliard personbiler i verden, og det selges ca. 80 millioner i året. 24 millioner av de nye bilene er SUV-er, bare én million er elbiler. Spesielt i Kina har det vaert en kraftig bilvekst de siste ti årene. Det lover godt for oljebransjen.
Samtidig er elbilen på vei til å bli den beste og billigste biltypen. I Norge får den mye hjelp fra staten, men selv uten støtte vil den snart koste det samme som fossilbilen, og vaere billigere totalt fordi strøm koster mindre enn olje.
Utfasing av fossilbiler
India har satt som mål at i 2030 skal alle nye biler vaere elbiler. Norge ønsker å oppnå dette innen 2025. Storbritannia og Frankrike nøyer seg med 2040. Kina har foreslått en aggressiv plan for å trappe ned fossilbilsalget.
Fossilbileiere har i tillegg all grunn til å frykte nye straffetiltak i tiårene som kommer. Bruktbilmarkedet kan få seg en knekk, slik det allerede har fått for dieselbiler i storbyene. Samtidig kommer selvkjørende biler som et kaosmonster inn fra siden og kan velte om på alt vi tar for gitt om persontransport.
Vippepunktet kommer ikke den dagen det blir forbudt å selge nye fossilbiler, men den dagen folk blir redde for om de vil få solgt dem videre. Det kan bli skummelt å eie en tradisjonell fossilbil, og fristende å bli kvitt den mens den fortsatt er verdt noe.
Fossilbilens siste dager vil kunne minne mest om et børskrakk.
Vanskelig å tjene penger
Persontransport er den letteste oljebruken å erstatte. Det er også ganske lett å erstatte olje som brukes til oppvarming og kraftproduksjon. Godstransport, fly og industri er vanskeligere. Men det skal bare et lite fall i etterspørselen til før oljeprisen styrter. Det kan bli vanskelig for Norge å tjene penger på olje i et slikt marked. Det er vanskelig nok i dag.
Etter prisfallet i 2014 tok det ikke lang tid før Statoil og andre oljeselskaper skrøt av at de hadde kuttet kostnadene sine, slik at produksjonen på de dyre feltene deres var lønnsom igjen. Dette bør vi vaere skeptisk til. Det er lett å manipulere «break even»-prisen for et oljefelt. At du produserer på «break even»-pris betyr uansett ikke at du tjener penger, men at du ikke gjør det. Lave priser er en katastrofe for bransjen.
Goliat-feltet og lønnsomhet
Det er også en katastrofe for den norske staten, som tar på seg nesten all risikoen ved oljeleting, i håp om å få igjen investeringen i form av skatteinntekter om noen tiår.
Mange stiller nå kritiske spørsmål om lønnsomheten til norsk olje. Teknisk Ukeblad har forsøkt å finne ut når Goliat-feltet blir lønnsomt. Goliat kostet 50 milliarder å bygge ut, 18 milliarder over budsjett, og åpnet i 2016.
Olje- og energiminister Terje Søviknes hevdet nylig at Goliat vil gå i pluss i 2019 eller 2020, men det var basert på ukorrekte tall fra oljeselskapet Eni. Så hevdet han at det vil gå i pluss i 2022, men det er for Eni, ikke Norge, og på det tidspunktet er det bare 30–40 prosent igjen av feltet.
Det viser seg at Olje- og energidepartementet ikke selv har regnet på om Goliat blir lønnsomt for Norge. Det finner vi ut i etterkant, forklarer Søviknes. Knut Einar Rosendahl ved Handelshøyskolen NMBU anslår at Goliat kan gå 12 milliarder i minus, og trenger et snarlig hopp i oljeprisen for å bli lønnsom.
Spørsmålet om lønnsomhet vil bli enda mer akutt i en fremtid hvor mange land har stoppet salget av nye fossilbiler, hvor batterier og fornybare energikilder er blitt enda billigere, presset fra klimapolitikken enda sterkere og klimaendringene enda vanskeligere å overse.
Press på tilbudssiden
Samtidig som oljemarkedet presses på etterspørsel-siden, presses det også på tilVi
budssiden. Oljen vi nylig fant frem til var konvensjonell olje, som var relativt lett å hente. Norge var blant de siste som fant slik olje i store mengder, og vi hentet det meste av den på 1990- og 2000-tallet. I takt med at de enkle feltene går tomme, må de erstattes med olje som er vanskeligere å hente, som skiferolje og dypvannsolje.
Det er ikke lett. Først må vi finne oljen, så må vi ha teknologi til å hente den. Så må oljeprisen bli høy nok. Det kan ta tid. Men høye oljepriser presser forbrukerne over på alternativer, hvis de da ikke først kjører økonomien i senk.
På 2000-tallet fryktet pessimistene at vi var på vei mot «peak oil», punktet hvor verden ikke lenger klarer å øke oljeproduksjonen. De tok feil. De fikk rett om konvensjonell olje, som nådde toppen i 2005, men skiferoljen kom og reddet bransjen.
Nå snakker få om «peak oil». Det snakkes mer om «peak demand». Men bransjen har bare utsatt, ikke løst problemet: At verden blir mer avhengig av vanskelig olje for hvert år som går.
Oljetørst verden
Dette kan Norge tjene penger på. Det er ikke slik at oljeprisen enten blir høy eller lav, og holder seg der. Den vil presses i begge retninger, med rom for enda større oppturer og nedturer enn vi er vant til. Hvis vi har flaks kan vi selge dyr olje fra Barentshavet til en oljetørst verden. Men da kan vi ikke lenger hevde at oljen vår ikke har noe å si. Det vil vaere nettopp fordi den har noe å si at den er så dyr.
Allerede i dag er det grunn til å tro at Norge kunne hjulpet klimaet ved å kutte produksjonen vår. I en fremtid preget av dyr og ukonvensjonell olje kan vi oppnå langt mer. Oljen vår blir ikke uten videre erstattet med annen olje. I stedet blir den kanskje erstattet med noe helt annet.
Før kunne vi unnskylde oss med at det ikke fantes noen alternativer til olje. Oljekrisen på 1970-tallet gjorde at mange land begynte å satse på vindkraft, etanol og kjernekraft, men den gangen kunne ingenting erstatte oljen.
I dag finnes det mange alternativer. Om 20 år vil det finnes enda flere. Oljen vi velger å la ligge kan gjøre disse alternativene mer lønnsomme. Desto mer verdifull vår olje er, desto mer oppnår vi ved ikke å hente den, og desto tyngre ansvar tar vi på oss ved å selge den.
Tungt ansvar
Det er upopulaert å snakke om ansvar. Ansvar setter grenser og kolliderer med grunnverdien i politikken vår, som er grenseløshet. Det er lettere å snakke om den økonomiske risikoen vi tar, og om grønn vekst. Veien til hjertet går via banken. Men vi har strengt tatt råd til å tape noen feilslåtte oljeinvesteringer. Etter noen harde år med krise er vi bare tilbake der nabolandene våre er. Ansvaret for klimaendringene kan vi derimot aldri avskrive i noe regnskap. Det vil henge igjen i atmosfaeren i århundrer.
Det er ikke lett å si hva vi bør gjøre med oljeindustrien. Men i en verden hvor vi hverken kan ta etterspørsel-siden eller tilbudssiden av oljen for gitt, hvor bransjen skvises mellom fallende bruk og økende kostnader, kan vi ikke lenger lete på autopilot. I beste fall blir oljen vår enten lønnsom eller riktig. I verste fall blir den ingen av delene.