Velkommen til bålkaffe i lavvoen
Regionreformen er opplest og vedtatt – Troms og Finnmark blir til én region. Nå er det på tide å begrave stridsøksa og komme videre i debatten. Det gjelder saerlig oss i Finnmark.
Tar vi ikke del i diskusjonen om mulighetsrommet som ligger i etableringen av den nye storregionen, kan vi like gjerne grave oss ned i snøen.
Som ordfører og regionleder for kommunene Kautokeino og Karasjok i Ávjovárri urfolksregion, et område som utgjør nesten en tredjedel av Finnmark, ønsker jeg å appellere til dere som heretter skal representere det som i areal utgjør nesten en femtedel av landet. La meg kalle det for Region Arktis.
I tillegg til å bli 43 kommuner og 241.781 innbyggere spredt utover et areal på 74.495 kvadratkilometer får Region Arktis også et ansvar for å ta hensyn til store og markante samiske områder. Dette ansvaret bør ikke reduseres til kun å omhandle en og annen søkerbasert ordning under kapittelet språk- og kultur, men også tilrettelegging for infrastruktur, naeringsutvikling og aktivitet i disse områdene.
Bedre bakkekontakt
Fylkes- og regionalpolitikken har et stort potensial i å styrke sin legitimitet i de kjernesamiske områdene. Min påstand er at fremoverlente infrastrukturtiltak, spenstige innspill for naeringsutvikling og en desentralisering av forvaltningsoppgaver til de kjernesamiske områdene, ville tilført den offentlige regionalpolitikken bakkekontakt hos den samiske befolkningen.
Altså tillit og en følelse av at dette er noe som er til for oss alle.
Min erfaring er at både riks- og fylkespolitikere kvier seg for å omtale de kjernesamiske områdene, mye på grunn av usikkerheten som knytter seg til andre samfunnsforhold, et annet språk og det at alle disse 15.000 – 20.000 kvadratkilometerne generelt er ukjent terreng for Hansen og Olsen.
Gode diskusjoner i lavvoen
La meg derfor legge igjen en invitasjon inn til lavvoen for en varm kopp med bålkaffe. Regionen - alle vi - er tjent med er at den blir en region for alle som bor her, også den samiske befolkningen. Da pleier det å funke med en kaffekopp til å begynne med.
Mens milliardene sitter løst i sør, ofte takket vaere omforente fellesprosjekt med store og folkerike regioner bak seg, har fylkespolitikken i nord en lei tendens til å redusere spennende, regionale utviklingsprosjekter til en debatt om å vaere «for eller mot den eller dem».
Vestfylket mot østfylket. Kyst mot innland.
I Finnmark har vi i flere tiår revet hverandre i stykker med disse konstruksjonene, debattformer som jeg antar ikke er helt ukjent for folk i Troms heller.
I alle tilfeller byr den nye storregionen på en lenge etterlengtet mulighet til å starte med blanke ark, der vi kan løfte blikket, se regionen som helhet og sammen spille hverandre gode. I det store bildet er vi tross alt alle i samme båt.
Legge politiske premisser selv
Vi må få et Nord-Norge som setter dagsorden og på den måten utfordre de politiske premissene som altfor ofte legges ensidig fra Oslo. Med en region som strekker seg fra Russland i øst, via dype furuskoger og langstrakte vidder langs finskegrensen i sør, toppet med en snert av svenske høyfell i vest der det hele akkompagneres av storhavet i nord, ligger alt til rette for at de arktiske debattene ikke lenger skjer over hodene på oss. Det er vi som styrer showet.
Det sies at det kinesiske ordet for krise består av to tegn, det ene står for «fare» og det andre for «muligheter». Vi bør nå bygge ned krisestemningen og heller fokusere på mulighetene.
Apropos kineserne, er vi klar til å gjøre regionen vår til den fremste, arktiske reiselivsdestinasjonen i hele det sirkumpolare nord?
Jeg har fyrt opp bålet og kaffen er klar. Velkommen!