Kan vi stole på Siv Jensen etter SSB-saken?
Christine Meyers avgang har bidratt til å opprettholde et system som ikke tjener det norske folks interesser.
Var finansminister Siv Jensens handlinger i SSB-saken motivert av et ønske om å opprettholde den type analyse som det beryktede innvandrerregnskapet representerer som premissleverandør for norsk politikk?
Norge har omtrent det beste datagrunnlaget for samfunnsforskning i verden. Likevel er det ikke slik at politiske beslutninger i Norge jevnt over tas basert på et mer kunnskapsbasert beslutningsgrunnlag enn i andre land. Politikere har generelt en tendens til å håndplukke rapporter som støtter deres egen politiske agenda. Et av forholdene som har gjort en slik fremgangsmåte mulig og utbredt i Norge, er at det er blitt vanskelig for befolkningen å skille mellom forskning og analyse fra SSBs forskningsavdeling.
Analyse tilslørt som forskning
Erling Holmøy, som sto bak innvandrerregnskapet, var som kjent (kun) en av 25 forskere som ledelsen i SSB ville omplassere. Kriteriene som ble brukt til å bestemme hvem som skulle flyttes over i en annen avdeling, var objektive og ukontroversielle mål på forskningskvalitet. Likevel er innvandrerregnskapet et spesielt godt eksempel på hvorfor analyse tilslørt som forskning ikke bør sette premissene for norsk politikk.
Analysen til Holmøy og Birger Strøm holder ikke høyt nok faglig nivå til å kunne publiseres i et velrenommert vitenskapelig tidsskrift (se bl.a. faktisk.no). Ikke nok med det, «blant samfunnsøkonomer er det nesten universell enighet om at innvandring skaper enorme økonomiske gevinster», for å sitere The Economist’s (korrekte) gjengivelse av forskningslitteraturen. I prinsippet er det selvfølgelig fullt mulig at akkurat Norges innvandring er såpass uvanlig at den tvert imot «koster penger». Men inntil en sånn hypotese eventuelt er bekreftet i fagfellevurdert kvalitetsforskning, tilsier vår nåvaerende kunnskap at forskere og politikere må anta det motsatte.
Publikasjonslisten til norske forskere
Kvaliteten på datagrunnlaget gjør at det er mulig å få til ting med norske data som man ikke kan med data for eksempel fra USA eller større europeiske land. Det har redaktørene for de høyst rangerte vitenskapelige tidsskriftene vist at de anerkjenner, noe som reflekteres i publikasjonslisten til stadig flere norske forskere, inkludert flere ved SSBs forskningsavdeling.
På noen temaer mangler det fortsatt norsk kvalitetsforskning: i slike tilfeller kan resultater fra andre land benyttes hvis dette gjøres med hjelp fra forskere. I det store og hele har kunnskapen som er forsket frem, gitt Siv Jensen og kompani et svaert godt beslutningsgrunnlag. Om politikerne benytter seg av kvalitetsforskningen, er en annen sak.
Tjener ikke nordmenns interesser
Så hvorfor har mange i SSBs forskningsavdeling brukt tiden sin på analyser som innvandrerregnskapet, snarere enn kvalitetsforskning? Til tross for at SSBs forskere har direkte adgang og best kjennskap til de unike norske dataene og detaljkunnskap om de norske institusjonene? Grunnen er tilsynelatende at etterspørselen etter analyser har vaert stor og at fagfellevurderte publikasjoner ikke har vaert høyt nok premiert. Jeg tror ikke at det skorter på fagkunnskapen til Holmøy og de andre forskerne som Christine Meyer ville omplassere, men den typen analyser de produserer hører ikke hjemme i en forskningsavdeling og bør ha liten innvirkning på norsk politikk.
Fra en utenforstående forskers ståsted var Meyers forsøk på å sikre høy forskningsmessig kvalitet på arbeidet i SSBs forskningsavdeling sårt tiltrengt. Gode samfunnsmessige beslutninger kan kun tas basert på god forskning. Christine Meyers avgang har bidratt til å opprettholde et system som ikke tjener det norske folks interesser. Kanskje var det egentlig Siv Jensen som burde gått?