Det er grunn til å glede seg over det #metoo-kampanjen har ført med seg.
Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen! sa Martin Kolberg. Jeg sier: Kvinnebevegelsen, kvinnebevegelsen, kvinnebevegelsen!
Fagbevegelsen og kvinnebevegelsen. Noen vil oppfatte de to som rake motsetninger. Men det er mye mer som forener enn som skiller. Begge slåss for anstendig betaling og gode arbeidsvilkår for sine respektive. Begge prøver å gjøre samfunnet bedre, endre strukturer, bistå de svakeste.
For det er selvsagt dette det handler om, tsunamien av anklager om kjønnstrakassering, overgrep og seksuell vold som nå rettes mot mannlige politikere, skuespillere og mediefolk i alle åpne samfunn: å utjevne maktforhold.
Palace of Pestminister
Da noen kvinner begynte å fortelle om sine opplevelser, utløste det et ras av beretninger. Da noen våget å si ifra, var det som demninger brast.
Når det britiske parlamentet, the Palace of Westminster, blir avslørt som et slags Palace of Pestminster, hundrevis av sextrakasserte norske og svenske skuespillere sier at nok er nok, og norske medietopper må begynne å ta seksuelle overgrep på alvor, har det skjedd noe viktig.
Når beretningene får et slikt omfang som de nå har fått, vil noen kunne mene at vi er rammet av en psykose, av realitetsforskyvninger og overdrivelser. Men det vi er vitne
til, er åpenbart ingen psykose. Listen over overgripere krymper ikke og blir borte, slik senator Joseph McCarthys liste over påståtte kommunister i det amerikanske utenriksdepartementet gjorde. Listene over seksuelle overgripere vokser – og anklagene blir stadig alvorligere.
Kvinner tar grep
I det britiske parlamentet begynte det for alvor med at forsvarsminister Michael Fallon trakk seg, angivelig for å ha tatt en kvinnelig journalist på kneet – 15 år tidligere. Det var selvfølgelig ingen som trodde at det var hele historien. Og det kom raskt for en dag at det ikke bare var knaer han hadde tatt på. Mange kvinner hadde i virkeligheten opplevd angrep fra forsvarsministeren. Da han også kom med slibrige kommentarer til en statsrådskollega, underhuslederen Andrea Leadsom, gikk Leadsom til statsministeren og avla rapport.
Slik har det fortsatt. Flere politikere (fra alle partier) er suspendert eller under granskning. Og det er kvinnene, som Leadsom, som sier det som bør sies, at det er de som melder om uønskede tilnaermelser og seksuelle overgrep, som i utgangspunktet må tros, at de skyldige må fjernes, enten det dreier seg om parlamentarikere eller regjeringsmedlemmer.
Innenriksminister Amber Rudd sier at det er på høy tid at overgrepsmenn «trommes ut» av Parlamentet. Nye meldingsrutiner innføres, og igjen diskuterer politikerne å begrense kveldsmøtene og redusere alkoholserveringen fra Parlamentets 12 barer, selv om folkevalgte nødig innrømmer at alkohol påvirker oppførselen. «We are not as drunk as thinkle peep we are.»
Nye tider
Verden går fremover, i hvert fall på dette området. Mannlige politikere, ledere og kjendiser kan ikke lenger regne med å slippe unna når de trakasserer kvinner. Alvorlige overgrep vil ikke lenger kunne skjules. Dels fordi flere kvinner inntar sentrale posisjoner og det blir lettere for de forulempede å melde fra. Dels fordi politikken privatiseres og sexmisbruk blir godt stoff i mediene, som opptrer med stor moralsk indignasjon. Kanskje mer påtatt enn ekte, men likevel.
Slik har det ikke alltid vaert. President John F. Kennedy fikk vaere i fred med sine kvinnehistorier, selv om han var en racer etter junk-sex: luksusprostituerte, kvinnelige ansatte i Det hvite hus (hans «kontorforlystelser»), tilfeldige besøkende, skjønnheter, sosietetskvinner og skuespillere, blant andre Marilyn Monroe og Angie Dickinson, som han forførte i en pause mellom innsettelsesseremoniene. Amerikansk presse visste lite og skrev ingenting.
Det hvite hus i Washington har hatt mange rundbrennere. De fleste slapp fra det uten varige mén, Bill Clinton bare så vidt.
Knuste drømmer
Men mange politikere har også fått sine karrièrer ødelagt fordi de ikke kunne styre sitt begjaer. Det er nok å nevne Cecil Parkinson. Han fikk barn med sin sekretaer og ble aldri britisk utenriksminister og statsminister Thatchers etterfølger, slik både han og hun hadde planlagt.
Og selvsagt den mest berømte av dem alle, John Profumo, Harold Macmillans krigsminister, som hadde et kortvarig forhold til Christine Keeler – som den britiske krigsministeren delte med marineattacheen ved den sovjetiske ambassaden i London. Profumo måtte trekke seg. Det var en selvfølge. Også for Profumo selv, ikke bare på grunn av forholdet, men fordi han hadde benektet det hele både overfor sin kone, sine advokater, sin statsminister, sine regjeringskolleger og sine medrepresentanter i Underhuset.
I tre-fire tiår etterpå vasket Profumo toaletter på Londons østkant. Det var hans botsøvelse. Fordi han hadde bedratt alle som stolte på ham. En gentleman. Og det skal sies til Margaret Thatchers aere at hun i 1995 inviterte John Profumo til sin 70-årsmarkering og plasserte ham ved siden av dronning Elizabeth.
Vi kan glede oss
Det er grunn til å glede seg over det #metoo-kampanjen har ført med seg. Det har skjedd noe som neppe lar seg reversere.
Menn som måtte vaere fristet til å si at de også har kjent en fremmed hånd – en kvinnehånd – på kneet sitt, bør holde kjeft. Men det er absolutt på sin plass å minne om at det er forskjell på kriminelle, uakseptable og ubehagelige handlinger, og at vi ikke kan leve i et rettslig omvendtland, der alle er skyldige inntil det motsatte er bevist.
Når det likevel skjer
Hvordan skal kvinner så reagere overfor menn som fortsatt ikke kan styre seg?
De kan gjøre som den britiske statsminister H. H. Asquiths datter Violet, da hun etter et selskap på et engelsk storgods i en soveromskorridor traff Sir Charles Dilke, en sexgal politiker som i 1880-årene jaktet kvinner sammen med kong Haralds oldefar, den senere kong Edward
VII: Hvis du blir med på rommet, sa Dilke, så skal du få et signert bilde av meg. Frøken Asquith svarte: «Det er fryktelig søtt av deg, Sir Charles, men hva i all verden skal jeg med bildet?»
Eller man kan gjøre som skuespiller Gøril Mauseth foreslo i et intervju her i Aftenposten nylig: «Slå, bit! Heng dem ut! Ta bilde av dem med snoppen ute!»
Eller kanskje noe midt imellom?
Det er grunn til å glede seg over det #metoo-kampanjen har ført med seg. Det har skjedd noe som neppe lar seg reversere.