– Det finnes en forestilling om kollektiv mannlig skyld, mener Jan Guillou
Jan Guillou sier det finnes en forestilling om kollektiv, mannlig skyld som han ikke liker i #metoo-kampanjen.
– Man blir usikker på om man kan gi kvinner en klem, sier forfatteren.
Jan Guillou er en av Sveriges mest kjente forfattere og spaltister. 73-åringen har blant annet sittet i fengsel for sin journalistiske virksomhet på det radikale 70-tallet, og har skrevet bøker som seriene om etterretningsagenten Hamilton og tempelridderen Arn. Begge er blitt store internasjonale suksesser.
Og han er en mann med stor makt, ikke bare positivt i disse #metoo-tider.
– Ja, jeg har nok makt, innrømmer han. – Jeg er jo Sveriges mest leste spaltist, sier forfatteren og sikter til spalten han har i Aftonbladet.
Delte meninger om #metoo
I spalten har Guillou ikke selv tatt opp kampanjen mot sextrakassering. Men forfatteren, som kaller seg feminist, synes kampanjen er viktig.
– Det er på høy tid at disse sakene kommer frem. Trakasseringen viser seg å vaere uendelig mye større enn man trodde, og den må bort. Men hvis man er en eldre mann som jeg, er man det mest motbydelige man kan vaere for tiden. Når jeg treffer kvinnelige bekjente, er jeg plutselig usikker på om jeg kan gi dem en vanlig klem.
Guillou sier det finnes en forestilling om kollektiv mannlig skyld som han ikke liker i denne kampanjen.
«Urtypen på slem mann»
– Det verste et menneske kan vaere nå, er en eldre mann. Se bare hvordan #metoo-kampanjen startet med en typisk makthaver, Harvey Weinstein. Han er urtypen på det slemmeste på vår jord nå.
Guillou er selv anklaget i kjølvannet av #metoo-kampanjen i Sverige. Den svenske forfatteren, journalisten og sexrådgiveren Katerina Janouch har gått ut på sin egen blogg og beskyldt Guillou for å ha vaert for naergående. Som for eksempel å ta henne på kneet under bordet og hviske slibrigheter i øret hennes på forlagsfestene da hun var forfatter på Piratforlaget.
Guillou har hevdet sin uskyld i saken, og lignende anklager er ikke blitt gjentatt av andre.
– En mann i min posisjon som
Jeg er skuffet over hvor restriktiv denne kampanjen har vaert i Sverige når det gjelder å «oute» navn. Dette er jo helt tydelig en stor sak.
opptrer slik, ville umiddelbart fått et rykte på seg, sier Guillou.
Aftenposten har kontaktet Katerina Janouch om saken, uten å få svar.
– Flere navn skulle kommet frem
I Norge er kjente personer som det er kommet beskyldninger mot, ikke blitt navngitt i mediene. I svenske medier er TV-kjendiser som beskyldes for overgrep, blitt «outet».
På tross av at Guillou er skeptisk til noe av det som skjer, hadde han ventet enda større åpenhet.
– Det er bare tre svensker som er blitt kjent ved navn, en fra TV, en fra Aftonbladet og en komiker. Det kommer av at en av dem gikk ut selv og forsvarte seg. En annen gikk ut fordi alle forsto hvem det dreide seg om, han ble tvunget til det.
– Jeg er skuffet over hvor restriktiv denne kampanjen har vaert i Sverige når det gjelder å «oute» navn. Dette er jo helt tydelig en stor sak.
Ny bok om det radikale 70-tallet
Den svenske forfatteren, som har norsk mor og fransk far, var i Oslo denne uken for å lansere sin bok nummer syv i serien om Brobyggerne, tre fattige fiskersønner fra Bergen og deres etterkommere.
Boken, som heter 1968, handler om dette året da et stort ungdomsopprør startet i Europa.
I boken skriver svensken om den unge, radikale svenske jusstudenten Eric Letang som blir kjaereste med tyske Gertrud mens han følger en rettssak i Tyskland for advokatfirmaet han jobber for.
Jan Guillou studerte selv jus i to år før han hoppet av og begynte karrièren som journalist. Han er også halvt fransk, som hovedpersonen i 1968, men noen selvbiografi er dette ikke.
– Jeg skriver om noe som kunne ha hendt hvis jeg hadde bli jurist, men det gjorde jeg altså ikke – det er boken om hva som hadde skjedd hvis jeg hadde gått den veien.
Den unge juristen Eric Letang er en ambisiøs, nyutdannet advokat, samtidig er han aktiv mot Vietnamkrigen og for sosialisme. Guillou beskriver den massive overvåkingen, en overvåking forfatteren selv var med å avsløre som undersøkende journalist sammen med Peter Bratt i 1973, og som han endte i fengsel for.
Overvåkingen var enda verre i Tyskland enn i Sverige, og situasjonen ble veldig tilspisset da radikale tyske studenter sto bak grusomme terrorhandlinger. Flere av dem, som Ulrike Meinhof og Andreas Baader, døde begge i tyske fengsler før 1970-tallet var omme.
– Overvåking ble en spesialitet for meg. Det kommer av at vi i den svenske venstrebevegelsen oppdaget svaert tidlig overvåkingen fra det svenske sikkerhetspolitiet.
Fans i Oslo
Guillou lener seg tilbake i den slitte sofaen på restaurant Lorry i Oslo. Han er blitt hvit i håret, den mørke luggen forsvant for mange år siden. Energien er der imidlertid i godt monn, og selvtilliten. Han er nettopp blitt tatt bilde av i Slottsparken utenfor. Hele fire personer har stoppet og villet hilse på den kjente svensken de få minuttene Aftenposten brukte på å få tatt bildene på gangveien under de kongelige traerne.
– Jeg har lest alt du har skrevet, sier en av dem og får ta en selfie med sitt idol.
– Den første TV-krigen
Guillou forstår at det kan vaere vanskelig for unge folk i dag å forstå hvor tilspisset situasjonen var.
– Dette har med den kalde krigen å gjøre, og Vietnamkrigen. Det var den første TV-krigen. Alt utspilte seg på våre TV-apparater, og vi var til enhver tid innforstått med hva som skjedde. Var man imot Vietnamkrigen, var man pr. definisjon kommunist, og de var farlige i den kalde krigen.
Den tidligere marxist-leninisten er stolt av at gruppen han var en del av, ikke lot seg provosere av sikkerhetspolitiet, som blant annet plantet informanter som foreslo å begå terrorangrep.
– Vi skjønte at studenten som ville begå terror mot en synagoge i Stockholm, var etterretningsagent. Vi visste at det var vi som kom til å tape hvis vi bet på sikkerhetspolitiets agn. Jeg mener det er grunnen til at studentopprøret utviklet seg fredeligere både i Sverige og Norge, at vi ikke ville bruke vold.
Slutter ikke å skrive
I sofaen på Lorry, nesten førti år etter, er det lite revolusjon og håndgranater. Her sitter en veltrent og fredelig mann som muligens kan bli skarp i kantene på trykk i spalten i Aftonbladet. Ellers er han både vinsamler og jeger, gjerne i Afrika, som det sømmer seg en som har tjent sine bok-millioner.
– I januar fyller du 74, fortsetter du å skrive?
Han ser litt undrende på journalisten.
– Selvfølgelig. En forfatter gir seg ikke av eget valg, han gir seg på grunn av hjerneblødning.