Putin truer med å kutte ut menneskerettsdomstolen
Hvis Russland forlater Europarådet, vil 140 millioner mennesker miste muligheten til å ta sakene sine til den høyeste domstolen i Europa.
Hver dag strømmer det inn rundt 1000 nye saker til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg: brev, fakser og e-poster.
På domstolens postkontor jobber 12 mennesker med å sortere alt som kommer inn. Her er det digre kasser og traller fulle av dokumenter. Sakene blir fargekategorisert etter år – oransje for 2017 – og påført en strekkode som følger saken hele veien.
– Med så mange saker er det lett å miste oversikten og miste noen papirer, men det kan få store følger for personen det gjelder. Bak hvert brev er det et menneske, påpeker Patrick Titiun, kabinettsjef for domstolens president.
Domstolen skal sikre rettighetene til borgerne i Europarådets 47 medlemsland. Dermed har 820 millioner mennesker kunnet anke til Strasbourg i saker som blant annet gjelder:
Opposisjonspolitikere som er fengslet fordi de kritiserte myndighetene.
Personer som er dømt til feng- sel fordi politiet torturerte frem en slags tilståelse.
Folk som er ofre for et korrupt rettssystem.
Saker fra ulike land blir sortert i en stor hylle. Norge har ikke egen plass, men blir sortert sammen med de nordiske landene. Der ligger det noen få brev. I hyllene for Russland og Tyrkia er det fullt.
Konflikt med Russland
Russland er ett av landene som oftest blir dømt i Strasbourg, og ifølge eksperter har dommene ført til flere forbedringer i landet. Nå truer russiske myndigheter med å stoppe å følge avgjørelsene fra Strasbourg hvis ikke den russiske delegasjonen til Europarådets parlamentarikerforsamling (PACE) får igjen stemmeretten. Russerne ble fratatt stemmeret-
ten etter at Russland invaderte og deretter annekterte den ukrainske halvøya Krim i 2014.
Både presidenten for den russiske nasjonalforsamlingens overhus, Valentina Matvijenko, og presidenten for underhuset, Vjatsjeslav Volodin, kom med denne trusselen forrige måned. I statlige russiske medier er det blitt diskutert om Russland bør melde seg ut av Europarådet. PACE velger Europarådets generalsekretaer, menneskerettighetskommissaeren og dommerne til Menneskerettighetsdomstolen, og Matvienko mente at dommere som er valgt uten Russlands deltagelse, ikke har full legitimitet.
I juni stoppet Russland innbetalingen av medlemskontingenten til Europarådet for 2017, noe Moskva sa var en gjengjeldelse for at det mistet stemmeretten. I 2016 var Russlands andel av organisasjonens budsjett rundt 300 millioner kroner.
Jagland i Moskva
I andre halvdel av oktober reiste Europarådets generalsekretaer, Thorbjørn Jagland, til Moskva for å forsøke å finne en løsning. Til Politico sa Jagland at et mulig utfall av konflikten kan vaere at Russland forlater organisasjonen, men han understreket at det ikke er ønskelig.
– Hvis Russland blir tvunget til å forlate organisasjonen, vil 140 millioner mennesker miste muligheten til å ta sakene sine til den høyeste domstolen i Europa, en domstol som er svaert viktig for russiske borgere.
Kirill Korotejev, juridisk sjef for menneskerettighetsorganisasjonen Memorial, tror ikke at Russland ønsker å forlate Europarådet, men at myndighetene bevisst reiser tvil om landet vil fortsette i organisasjonen som et forhandlingskort for å få tilbake stemmeretten eller få andre innrømmelser fra Europarådet.
Har seg selv å takke?
Den russiske eksperten mener at Europarådet selv må ta deler av ansvaret for konflikten. Han peker på at organisasjonen tidligere ikke har reagert til tross for at Russland har handlet på tvers av Europarådets grunnleggende verdier i en årrekke, blant annet ved å massakrere sine egne innbyggere i Tsjetsjenia og i praksis okkupere deler av Georgia og Ukraina.
– Europarådet begynte først å reagere mot Russlands opposisjon mot organisasjonens fundamentale prinsipper da landet stoppet innbetalingene og det truet de komfortable lønningene til embetsmennene i Europarådet, hevder Korotejev.
I tillegg til Jagland har flere andre høytstående embetsmenn fra Europarådet vaert i Moskva de siste månedene, forteller Korotejev.
– Så snart Russland stoppet pengetilførselen, forsøkte de alle å finne en løsning. Det samme skjedde ikke da de alvorlige menneskerettighetsbruddene skjedde, hevder han.
Med i over 20 år
Russland ble med i Europarådet i 1996 under davaerende president Boris Jeltsin. Det var like etter Sovjetunionens sammenbrudd, en periode preget av økt åpenhet og tettere samarbeid med Vesten. Likevel var skepsisen stor til å bli med i organisasjonen hvis fremste oppgave er å forsvare menneskerettigheter, rettsstatsprinsipper og demokrati.
– Russerne var negative fordi det ville bety stort tap av selvråderett. Årsaken til at de likevel ble med, var at man ville beskytte 25 millioner russere som havnet utenfor landets grenser da Sovjetunionen gikk i oppløsning, forteller menneskerettighetsadvokaten og jusprofessoren Bill Bowring.
Russland dømmes hele tiden
Russland ratifiserte Menneskerettighetsdomstolen i 1998, og siden har den russiske staten tapt over 1000 saker i Strasbourg.
Hvis domstolen fastslår at et land har brutt menneskerettighetskonvensjonen, må dette landet gjøre følgende:
Betale økonomisk kompensasjon til personen som klaget inn saken.
Rette opp menneskerettighetsbruddet som ble begått mot denne personen.
Endre lovverket eller systemet som førte til et brudd på menneskerettighetene slik at man hindrer gjentagelse.
Bowring, som har ført mange saker for domstolen i Strasbourg mot den russiske staten, fremholder at Russland naermest alltid betaler kompensasjon, og at myndighetene i flere tilfeller forsøker å endre lovverket slik at det skal vaere i tråd med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.
– Forbedringene har vaert store, men fortsatt sliter man med arven etter Sovjetunionen. Det vil ta lang tid å endre mentaliteten og systemene etter 70 år med kommunisme. I saker der myndighetene har en interesse, kan de presse domstolen til det resultatet de ønsker.
Flere fremskritt
Forsker Kanstantsin Dzehtsiarou fra Liverpool-universitetet forteller at Russland følger opp de aller fleste dommer og betaler kompensasjon, men ikke alltid endrer lovverket slik det skal.
– Det er saerlig en utfordring med saker som er mer politisk betente.