Kunstnerne ut av kunstkomiteene!
Kunstnerne kan ikke sitte i kunstkomiteene og bestemme stipendier til andre kunstnere, hvem som skal kjøpes inn til Nasjonalmuseet, utsmykke offentlige bygninger, etc. Kunstnere er ikke skikket til å vurdere kolleger. Det er ikke som i andre akademiske disipliner som for eksempel medisin og fysikk, hvor alt er målbart.
Det er betimelig at kulturminister Linda Hofstad Helleland stiller spørsmål ved kunstnernes maktkonstellasjoner: «Den statlige støtten til kunstnerne har økt … Likevel går inntektene ned. Det er noe som ikke stemmer.»
Publikums smak er tabu
Den massive ensrettingen, elitetenkningen og forakten for publikums smak som råder innen kunstlivet, er svaert skadelig for utviklingen av og interessen for kunst. Og én årsak til at man stadig får dårligere råd.
Tidligere var publikums smak viktig, men er i dag et tabu innen moderne kunst. Derfor etablerer man «kunstnernettverk» som har monopol på å mene hva god kunst er, og som bestemmer hvem som skal få stipendier.
Kunstnerne blir helt avhengig av sitt mafiøse nettverk og intime forhold til staten for å overleve. Man tror kunstneren er fri, men i dette miljøet er de avhengig av å forholde seg til den gode smak. Slik blir man akseptert. Uvelkomne nytenkere holdes utenfor.
Men hvordan kan man bli mer demokratisk og inkluderende? Eller er ikke kunst demokratisk?
Det høres jo opplagt ut at de som har greie på kunst, bestemmer. Men det er mange eksempler fra kunsthistorien hvor ikke bare publikum tok feil, men også kunsteliten ofte tok grundig feil. Og begikk grove overgrep mot andre kunstnere.
Tidligere ble alle seriøse kunstnere innkjøpt til Nasjonalgalleriet. Nå er det mange som aldri blir innkjøpt noe sted. Men det er ikke så enkelt som «den som selger mest, er best», slik noen hevder kulturministeren sier. (Jeg tror ikke at hun sier det.)
Spørsmålet om hvem som skal bestemme, er komplisert. Det bør komme en debatt om hvordan man kan løse problemene med hvem som bestemmer hva som er kvalitet. Skal det vaere en demokratisk prosess hvor brukerne bestemmer? Kanskje. Andre utdannede mennesker, f.eks. advokater, leger, håndverkere og andre som historisk sett har vaert opptatt av kunst? Politikere? Overvurderte kunstsamlere? Arrogante kunstanmeldere som strever for aksept i miljøet?
Kunstnermafia
Debatten burde dreies mer i denne retningen for å finne frem til løsninger hvor også kunstnergrupper som aldri blir hørt, får en sjanse: Mangfoldet, som man åpner for i alle andre deler av samfunnet. Det finnes svaert begavede kunstnere som har viet hele sitt liv og sin eksistens til å skape, men som aldri når frem i utvelgelsen blant sine kolleger.
Det såkalte Kunstnernettverket er ingen garantist for noen ting. I selve ordet ligger mafiabegrepet sauset inn som slim. Ofte overvurderte og samtidskorrekte kunstnere, tinnsoldater i elitens armé.
Kunstnerne må ha avstand til kunstvurderingen. Det er befriende at Fremskrittspartiets og kulturministerens «graverende mistenkeliggjøring» har fremkalt en slik debatt en debatt kunstnerne ikke vil ha.