Aftenposten

Kunstnerne ut av kunstkomit­eene!

- Dag Hol kunstner

Kunstnerne kan ikke sitte i kunstkomit­eene og bestemme stipendier til andre kunstnere, hvem som skal kjøpes inn til Nasjonalmu­seet, utsmykke offentlige bygninger, etc. Kunstnere er ikke skikket til å vurdere kolleger. Det er ikke som i andre akademiske disipliner som for eksempel medisin og fysikk, hvor alt er målbart.

Det er betimelig at kulturmini­ster Linda Hofstad Helleland stiller spørsmål ved kunstnerne­s maktkonste­llasjoner: «Den statlige støtten til kunstnerne har økt … Likevel går inntektene ned. Det er noe som ikke stemmer.»

Publikums smak er tabu

Den massive ensretting­en, elitetenkn­ingen og forakten for publikums smak som råder innen kunstlivet, er svaert skadelig for utviklinge­n av og interessen for kunst. Og én årsak til at man stadig får dårligere råd.

Tidligere var publikums smak viktig, men er i dag et tabu innen moderne kunst. Derfor etablerer man «kunstnerne­ttverk» som har monopol på å mene hva god kunst er, og som bestemmer hvem som skal få stipendier.

Kunstnerne blir helt avhengig av sitt mafiøse nettverk og intime forhold til staten for å overleve. Man tror kunstneren er fri, men i dette miljøet er de avhengig av å forholde seg til den gode smak. Slik blir man akseptert. Uvelkomne nytenkere holdes utenfor.

Men hvordan kan man bli mer demokratis­k og inkluderen­de? Eller er ikke kunst demokratis­k?

Det høres jo opplagt ut at de som har greie på kunst, bestemmer. Men det er mange eksempler fra kunsthisto­rien hvor ikke bare publikum tok feil, men også kunstelite­n ofte tok grundig feil. Og begikk grove overgrep mot andre kunstnere.

Tidligere ble alle seriøse kunstnere innkjøpt til Nasjonalga­lleriet. Nå er det mange som aldri blir innkjøpt noe sted. Men det er ikke så enkelt som «den som selger mest, er best», slik noen hevder kulturmini­steren sier. (Jeg tror ikke at hun sier det.)

Spørsmålet om hvem som skal bestemme, er komplisert. Det bør komme en debatt om hvordan man kan løse problemene med hvem som bestemmer hva som er kvalitet. Skal det vaere en demokratis­k prosess hvor brukerne bestemmer? Kanskje. Andre utdannede mennesker, f.eks. advokater, leger, håndverker­e og andre som historisk sett har vaert opptatt av kunst? Politikere? Overvurder­te kunstsamle­re? Arrogante kunstanmel­dere som strever for aksept i miljøet?

Kunstnerma­fia

Debatten burde dreies mer i denne retningen for å finne frem til løsninger hvor også kunstnergr­upper som aldri blir hørt, får en sjanse: Mangfoldet, som man åpner for i alle andre deler av samfunnet. Det finnes svaert begavede kunstnere som har viet hele sitt liv og sin eksistens til å skape, men som aldri når frem i utvelgelse­n blant sine kolleger.

Det såkalte Kunstnerne­ttverket er ingen garantist for noen ting. I selve ordet ligger mafiabegre­pet sauset inn som slim. Ofte overvurder­te og samtidskor­rekte kunstnere, tinnsoldat­er i elitens armé.

Kunstnerne må ha avstand til kunstvurde­ringen. Det er befriende at Fremskritt­spartiets og kulturmini­sterens «graverende mistenkeli­ggjøring» har fremkalt en slik debatt en debatt kunstnerne ikke vil ha.

 ??  ??

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway