Sterk kandidat til årets Bragepris i sakprosa
I over tre tusen år har mennesker prøvd å kartlegge verden. Nå oppsummeres denne innsatsen i en usedvanlig vakker og innholdsmettet bok.
Verdensteater er journalisten Thomas Reinertsen Bergs første bok og samtidig den første norske boken om kartenes historie. Jeg er en i utgangspunktet velvillig innstilt leser, for jeg haren svakhet for bøker om vitenskaps historie, og spesielt bøkers om tar utgangspunkt i gjenstanders historie. Dessuten er jeg over gjennomsnittet glad i gamle (og nye) kart. Verdensteater kombinerer heldigvis alt dette på forbilledlig vis.
Som Reinertsen selv er inne på, er fortidens mennesker ofte skjult for oss bak tykk tåke. Vi kan aldri helt forstå dem, og vi kan aldri nå dem. Kartene som har overlevd dem, er helt konkrete uttrykk for hva de visste om verden og hvordan de mente den så ut. Om vi så er i stand til å tolke kartene deres riktig, er et annet spørsmål.
Verdensteater spenner vidt og bredt, bokstavelig talt, men nettopp kontrasten fra antikkens forestillinger om at Jorden flyter på vann, til flyfotoenes, satellittenes og Googles tidsalder, gjør boken til fascinerende lesning. Så vanvittig fort det har gått, det siste århundret! I dag er vi alle små, bevegelige prikker på de interaktive kartene vi går rundt med i bukselommen.
Tykt, deilig papir
Før kart ble allemannseie og nå nylige n integrert de lav mobiltelefonen, var kart–ifølge oppmåling s direktøren Kristian Gle dit sch – «et kostelig klenodium som ble oppklebet, bevart og arvet». Vakre, forseggjorte, håndkolorerte kart prydet veggene i velstående hjem, og var laget for å vare i århundrer, uforanderlige som verden selv.
Også Verdensteater er en vakker gjenstand, og selv om den neppe er laget med tanke på å vare i generasjoner, er den en pryd for enhver bokhylle. Her er det satset på kvalitet i alle ledd:
Boken er trykket på tykt, deilig 100 grams papir, og den er til og med sydd, en sjeldenhet i disse dager hvor de fleste «innbundne» bøker slett ikke er innbundne, men limfrest.
Som prikken over i-en er boken illustrert med et kresent utvalg kart, mange av dem kunstverk i seg selv. Jeg skulle bare ønske jeg kunne brette dem ut og finstudere dem i enda større format.
Verdensteater
er en vakker gjenstand, og selv om den neppe er laget med tanke på å vare i generasjoner, er den en pryd for enhver bokhylle Brageprisen fyller 25 år. Den deles ut tirsdag kveld i fire kategorier. Aftenposten anmelder i dag
Disiplinert forteller
Å oppsummere kartenes historie, fra skapelsesberetningenes kosmologi til Google Earth på bare 300 sider, krever disiplin.
Verdensteater er skrevet i et lettfattelig, flytende språk, konsist og nøkternt, stort sett uten at dette går på bekostning av fargerike detaljer og observasjoner.
I norsk sammenheng har for eksempel stavemåte utgjort en egen, saernorsk stridsgren innen kartverkene, og ikke helt uten grunn, for det har hersket stor forvirring på området. Det relativt enkle ordet «Vik» kunne for eksempel staves «Vig, Viig, Viik, Wick, Wig, Wieg, Wiek, Wiig, Wiik eller Wik».
Savner tilstedevaerelse
Selv om Reinertsens nøytrale tone stort sett fungerer, savner jeg likevel innimellom en mer subjektiv og tilstedevaerende forfatterstemme. Mer temperatur, rett og slett, og dessuten mer innsikt i veivalgene som ble tatt underveis.
Reinertsen er bare til stede i førsteperson i bokens forord, hvor han opplyser om at han har saumfart en rekke bøker, tekster og filmer for å finne informasjonen boken bygger på, og at han har vaert nødt til å ta «noen valg».
Ett av valgene er fokuset på vårt nordlige hjørne av verden, et valg som fungerer utmerket og som går som en rød tråd gjennom boken. Jeg tror imidlertid at teksten ville stått enda sterkere dersom Reinertsens hadde vaert tydeligere til stede og slått seg litt mer løs språklig underveis.
Når det er sagt, blir jeg ikke det spor forbauset om Brageprisen i klassen sakprosa går til Verdensteater på tirsdag. Det ville ha vaert høyst fortjent, for boken er grundig, original (i alle fall i norsk sammenheng), velskrevet og, ja, rett og slett vakker.
to kandidater til sakprosa-prisen og tre kandidater i kategorien Åpen klasse, som i år er lyrikk.
Som prikken over i-en er boken illustrert med et kresent utvalg kart, mange av dem kunstverk i seg selv