Gripende om siste skoleår
Å vaere på vei over fra ungdomslivet til å bli voksen har aldri vaert lett. Kanskje er det enda vanskeligere nå enn for noen tiår siden. Marte Spurkland fulgte en laerer og klassen hennes gjennom det siste året på videregående.
Oppmerksomheten rettes mot syv av elevene, som alle har sitt å slite med. Historiens helt er laereren Anette. Hun vil gi dem «god ålmennkunnskap, slik at dei kan bli gagns menneske», som det het i 1959-utgaven av skolens formålsparagraf.
Spurkland kommer under huden på laereren og elevene. Både laerer, elever og skole er behørig anonymisert. Med tanke på hvor intime detaljer om familieliv, sex, overgrep og psykiske problemer som deles, skulle det bare mangle.
De syv er neppe valgt tilfeldig, alle har behov for en omsorgsfull laerer. Her er Nahid som både sliter med en voldelig far og redsel for at UDI skal sende henne ut av landet. Daran som trekkes mellom familiens tradisjoner, gjengen og ambisjoner. Max som ikke kommer seg opp om morgenen. Og Rebecca som kjemper med bokstavene. De stokker seg når hun leser og blir helt uhåndterlige når hun skal skrive.
Ingen kan vaere uberørt av de sterke historiene, saerlig om hvordan ungdommen med innvandrerbakgrunn må balansere livet hjemme med det som møter dem på skolen og i gjengen. Felles for alle er ønsket om anerkjennelse på sosiale medier. Det er både laererikt og rørende.
For mye av det gode
Spurkland skriver historiene deres på en troverdig og god måte, selv om jeg ofte skulle ønske meg mer direkte tale. Boken ville blitt enda sterkere om vi fikk sitater på deres eget språk.
Men jeg er mest kritisk til portrettet av Anette. Laereren blir til tider for mye av det gode. Ingen av de syv ungdommene har curlingforeldre eller tigermammaer. Den rollen tar Anette, i strevet med å gjøre dem til gagns menneske. Hun har familie hjemme, men er tilgjenglig døgnet rundt, med smilefjes på telefonen eller et fang å gråte på.
Spørsmålet som dukker opp, er om dette er Spurklands helteportrett, eller et sant bilde av en laerer som virkelig gir alt for elevene.
Neppe ny skoledebatt
Gjennom årene er det noen bøker om skolen som har skapt debatt, til og med som har ført til forandringer. Klassikere som Kiellands oppgjør med puggeskolen i Gift, via Hans Scherfigs Det forsømte forår om de autoritaere laererne, til Jens Bjørneboes Jonas, gutten som ikke passet inn i den tradisjonelle skolen. Laererne har klare fellestrekk, i beste fall er de reaksjonaere og autoritaere, om de ikke har klare psykopatiske trekk.
Spurkland skriver godt, historien om Anette og de syv elevene er like fengende som en god oppvekstroman. Men noen stor debatt blir det neppe av Klassen, til det er bildet av laereren for positivt.
Jeg satt med klump i halsen de siste kapitlene da de skulle opp til eksamen. Gjennom boken ble jeg glad i dem, og like ivrig som Anette for at de skal få ut sitt beste.