Cecilie Løveid på sitt beste
Cecilie Løveid debuterte med romanen Most i 1972 og var et sterkt kort i kvinnelitteraturen på 1970-tallet, med prosalyriske bøker der rollekonflikter og rolleforvirring ble tematisert på språklig fantasifulle måter. Gjennom 1980- og 90-tallet markerte hun seg som den store fornyer av norsk dramatikk, mens hun på 2000-tallet først og fremst har vaert poet. Alle sjangre ser ut til å kle henne.
Løveids nye diktsamling heter Vandreutstillinger, og handler om å vandre rundt i utstillinger og se på bilder, som så beskrives.
Bilder av terror
Maleriene og fotografiene er ikke gjengitt, de må vi selv danne oss bilde av gjennom den verbale beskrivelsen.
Jeg kom til å tenke på en av ungdomstidens store progrock-album da jeg leste Løveid: de britiske Emerson, Lake & Palmers Pictures at an Exhibition, fra 1971. På plateomslaget er billedrammene tomme, og det er musikken alene som må gi oss de visuelle kunstverkene som ligger til grunn.
Den første kunstneren Løveid tar for seg, er Gerhard Richter og hans femten fotomalerier av den tyske, venstreradikale Baader-Meinhof-gruppen eller Rote Armee Fraktion (RAF) fra 1970-tallet.
«En menneskekø snodde seg ti ganger rundt / Neue Nationalgalerie / da bildene kom til Berlin», heter det innledningsvis. «Og hvordan skal jeg komme inn i bygningen. / Det evig mystiske med kunsten, at det er et arbeid å / komme inn.»
Om bildet av Gudrun Ensslin, en av grunnleggerne av RAF, skriver Løveid: Vi skal fortsette å glane på terroristen. Hun skal helbrede.
Hun skal glede.
Hun skal glefse.
Et fly går inn for landing i New York.
Byens solnedgang. En fakkel.
Gudrun i en kasse som tåler fra 35 minusgrader opp til 60 plussgrader. Dette er fraktkasser, pakket mykt med kunnskap og diskresjon.
Hun er en svane.
Hun skal aldri få fred.
Kan bilder helbrede?
Hvorfor er bildene så attraktive for oss, spør Løveid. Helbreder de? Kan bilder vekke døde til live? Kommer noen i publikum for å drive det onde på flukt?
Selv tenker jeg at det er fascinasjonen for en idealisme og på mange måter rettferdig kapitalismekritikk som sporer av i voldsaksjoner. Et opprør som feiler.
Det er som mennesker de forskjellige gruppemedlemmene trer frem i bildene, og ikke som den fryktede Rote Armee Fraktion (RAF).
Ekfrase
Løveids dikt er det man kaller ekfraser, dikt som beskriver et kunstverk, en kunstgjenstand eller et arkitektonisk verk. I det ligger det en sterk opptatthet av kunsten som uttrykksform, som noe genuint annet enn sanseerfaringen eller arbeidserfaringen.
I klassisk retorikk hadde betegnelsen ekfrase en videre betydning enn i dag, det var en beskrivelse av en hvilken som helst gjenstand eller et menneske. Og Løveid har flere dikt om personer, blant om Gunvor Hofmo og samleren Peggy Guggenheim.
Beskrivelsene er gjennomgående visuelle og presise og gir en stor leseropplevelse. Til en viss grad bør man nok kjenne forelegget, jeg fikk for eksempel lite ut av diktet om Angela Winkler før jeg googlet meg frem til at – aha, det var hun som spilte hovedrollen i den tyske filmen Katharina Blums tapte aere, fra 1975. Likevel, å tolke og portrettere personer i diktets form er noe Løveid kommer godt ut av.
Humor
Ekfraser kan av og til bli litt høytidelige, høylitteraere. Dette balanserer Løveid fint med uhøytidelig å dikte frem sin egen tegneserie om Sigbjørn Obstfelder, der han sitter i et stilig herrevaerelse og tenker på kloder sammen med andre lidenskapelige menn, som alle ser ut som «løkdrevne» planter. Mennene avtaler etter hvert å møtes på en annen klode. Men hvordan skal jeg tegne dette, spør poeten, hvilken klode skal jeg velge, de er jo ganske ugjestmilde?
I et annet dikt opplyses det om at Marcel Duchamps ready made-skulptur Flasketørkestativ fra 1914 nå er trukket tilbake fra kunsthallene. Kunstobjektet er avvigslet. «Grunnen er ganske enkelt grønn makt. Folk vasker flaskene sine selv, og trenger stativene.»
Dette er både morsomt og tankevekkende. Gjennomgående er det en eksistensiell undring som er målet for beskrivelsene, en reaktualisering av bildene og gjenstandene.
«Det finnes bare en sjanger, den poetiske», skriver Løveid i et dikt. Ja, kanskje det. Enten Løveid skriver dramatikk, prosa eller lyrikk er det poesi. Selv synes jeg hun er best i det korte formatet, som nettopp Vandreutstillinger er.