Tankevekkende økopoesi
Den amerikanske økokritikeren William Ruckert skrev i 1978 at poesi er som grønne planter blant oss, en type lagret energi. En energi som igjen kan sendes videre.
Kristin Bergets nye dikt, hennes sjette bok, kan kalles økopoesi, der hun hele tiden er nedpå landskapet. Åpningsdiktet begynner slik:
Dette landskapet fanger oss med sine lange strå
En sprø jord sprekker opp i juli
Vi har valgt å skrape fingrene mot denne jordskorpa (...) Her holder vi oss fast
Fødselshistorie
Det er en energi i landskapet som kan slippes løs i pløyingen, hører vi i et annet dikt, og i et tredje er det snakk om en fossil sang som finnes under humuslaget.
I naturpoesi er man enten gjerne i skogen, ved havet eller på fjellet. Landskapet hos Kristin Berget ser ut til å forene eller samle disse topografiene. Havet stiger i faste rytmer og vasker ting inn mot land, drar seg inn over rullesteinene. Alt som faller ut av båter og skip kan vaskes til nye former og legge seg i skogkanten, heter det.
Samtidig er det en fødselshistorie her, med et barn som må få sin plass i den utvidede familien som økosystemet er.
«De hadde tatt henne fra oss for å veie og måle henne. Jeg lå med beina høyt / blødde fortsatt. (...) Vi må forklare henne (...) om havet som flør om grener som kan vokse om skogen som lokker.»
Å erfare naturen
Samtidig som jeg leste Bergets diktsamling, hadde jeg filosofen Arne Johan Vetlesens bok The Denial of Nature (2015) på bordet. Dagens natursyn har som utgangspunkt at mennesket ikke er en del av naturen, hevder Vetlesen.
I arven fra filosofen Descartes lever vi i en dualisme som skiller mellom subjekt og objekt, der den menneskelige subjektiviteten blir skilt fra naturen, som betraktes som uten en levende essens eller iboende egenkvaliteter. Med det får den abstrakte kunnskapen om naturen en forrang, samtidig som mennesket ikke blir etisk forpliktet i forhold til naturen.
Mot dette vil Vetlesen utmynte en naerhetsetikk basert på erfaring, der følelser spiller en sentral rolle for moralen. Han tar til orde for et skifte fra å teoretisere over til å erfare naturen.
Kristin Bergets dikt er nettopp en type sansninger i naturen, og møter med det ikke-menneskelige, som her: «En hjort kommer til syne. Nå må dyr og menneske gå sammen».
Lavmaelte, korte tekster
I et annet dikt får vi høre om dyrevisdom. Dette minner om Vetlesens tanker om å se mennesket i et psykofysisk fellesskap der det kan møte, kommunisere med og knytte følelsesmessige bånd til ikke-menneskelig natur.
Bergets dikt er lavmaelte, korte tekster uten tegnsetting, med bruk av blanke felt på linjen, i tillegg til inndeling i verselinjer og strofer. Man kan fort oppleve å lese forbi dem.
Dette er en bok med dikt som ikke grep meg umiddelbart, men som jeg tok opp igjen, og som stadig vokste i opplevelsen. Diktene kan sees som et bidrag til miljøetikken, uten å vaere forenklende eller agiterende.
Om skrivestilen er forskjellig, er tematikken på linje med Inger Elisabeth Hansens forrige diktsamling, der hun tar temperaturen på kloden. Stadig flere lyrikere skriver med naturen som omdreiningspunkt, blant annet Kjartan Hatløy, Hans Sande, Casper André Lugg, Terje Tørrisplass, Erlend Wichne og Hans Anton Grønskag. Naturlyrikken er tilbake på arenaen.