Bruker poesien som påskudd for å reise
og moderne bevegelse fra sted til sted. De nevnes flittig innimellom referanser til irsk litteratur, veibeskrivelser, skildringer av eføy og brennesler og selvfølgelig ruinene av gamle bymurer og katedraler.
Det er i det hele tatt noe oppramsende ved Eggens lyrikk, som for min del forsterker inntrykket av at selve reisen var viktigere for ham enn å skrive om den. Igjen: at skrivingen var et påskudd.
«Glømte å notere»
Boken handler kanskje først og fremst om en reisende poet og hans notatbok. Tekstene i Ruindikt gir inntrykk av å vaere lett redigerte reisenotater. I ett dikt forteller han oss at det var noe han «glømte å notere» – i et annet har han «glømt hvorfor» han noterte akkurat dette.
Jeg bør kanskje nevne at notatboken – min egen notatbok og andres, publisert og upublisert – er blant mine favorittformer. Det er en løs, ledig og fullstendig fri form. Den har plass til alt.
Notatboken er den litteraere formen for dem som nettopp ikke vil kaste bort tid på litteraer form. Som vil rett på sak. Nemlig å leve, å reise: «og jeg for min del vil gjøre ingenting / gjøre noe som gjør / at jeg bare kan vaere der / arbeide slik at jeg slipper ut av arbeidet.»
Det kan jeg skrive under på.
Leseren må gjøre jobben
Problemet med notatboken som form, er at den etterlater vel mye arbeid til leseren. Dette er tilfellet med store deler av Ruindikt. Det er ofte vanskelig å følge med på alle bevegelsene. Steder og historiske hendelser nevnes mer enn de skildres. Tanker tenkes sjelden ut. Når språket da i tillegg er så enkelt og muntlig, blir resultatet dikt som ofte er både vanskelige å forstå og banale på én gang.
Det positive jeg sitter igjen med, i tillegg til en håndfull gode linjer, er en bok i reisens ånd. Det vil si en bok hvor reisen er målet – og hvor skrivingen er viktigere enn skriften.
Jeg skulle bare ønske at selve skriften hadde vaert lite grann viktigere og reiseinntrykkene litt mer gjennomarbeidede.