Unnskyldning

Per Egil Hegge er tidligere redaktør i Aftenposten og forfatter av flere bøker, blant annet om språk.

Norges Idrettsforbunds uhemmede begeistring ved tanken om at offentligheten bør få kjennskap til forbundstoppenes restaurantregninger, ligger på omtrent samme tøylesløse nivå som den overstadige gleden ved rotfylling og omfattende kjeveoperasjoner. Enda mer strevsomt ble det tidligere i måneden, da kravet om en utvetydig unnskyldning for betydelige utgifter til gode drikkevarer og anstendig bevertning ble gjentatt med stadig kraftigere utestemme fra mennesker som skaffer seg sin bakkekontakt via kaffekoppens og vaffelstekingens beskjedne verden.

Topplederen avviste først kravet om en unnskyldning. Så, neste dag, kunngjorde han at han hadde ombestemt seg, men fremdeles var ordvalget vanskelig: «Jeg vil unnskylde på vegne av de frivillige der ute.» Nå er det ikke han, og heller ikke hans naermeste medarbeidere, som skal unnskylde. De skal be om unnskyldning, og det skal de gjøre på vegne av seg selv og på grunn av sitt eget konsum.

I det norske utsagnet «han unnskyldte seg» ligger det nemlig ingen unnskyldning. «Han unnskyldte seg med at han ikke var i saerlig god form den dagen» innebaerer at vedkommende forsøker å komme seg unna ansvaret for at ikke alt gikk som det skulle. En fullgod og oppriktig ment unnskyldning bør se slik ut: «Jeg ber om unnskyldning for at det ikke ble ført forsvarlig kontroll med utgiftene.» Skal denne bønnen rettes til en bestemt gruppe, går det bra med «Jeg ber de mange frivillige om unnskyldning for at det ble brukt for mange penger og innkjøpt for mye alkohol.»

I samme sjanger ligger de såkalte Valla-unnskyldningene, oppkalt etter LO-lederen Gerd

Liv Valla tidligere i århundret: «Hvis noen føler seg krenket, ber jeg om unnskyldning.» I den delen av utsagnet som står foran kommaet, og som utgjør en leddsetning, er forbeholdet såpass bastant at det ikke blir noe innhold i anmodningen om unnskyldning.