Medborgere, vi må snakke om barnevernet
Kjaere medborgere i det norske samfunnet, dere ansatte i barnehage, skole og helsevesenet som har varslingsplikt til barnevernet. Kjaere journalister, redaktører og skrivende og snakkende mennesker i offentligheten, vi må snakke om barnevernet.
Jeg er offentlig ansatt og opplysningsplikten gjelder meg. Jeg er også forelder i en av de 47.865 undersøkelsessakene barnevernstjenesten iverksatte i løpet av 2016. Dette er en økning på 56 prosent fra 2008. Tallene er hentet fra Bufdirs statistikk. Saken knyttet til mitt barn ble henlagt og dette gjelder i overkant 50 prosent av undersøkelsessakene.
Underveis i saken fikk gjorde jeg noen erfaringer. Jeg møtte en makt som skapte uro. Rett ansatt var vanskelig å få tak i, samtidig som de kunne innhente i prinsippet hva de ville av opplysninger. Opplevelsen av å stå ovenfor et apparat med så vide mandater var ubehagelig.
Barnevernet selv og offentligheten bruker de samme verdiladede, men meningstomme ordene om feltet. Det er problematisk. «Barnets beste» er så vagt at det bare er en frase, og ordet «hjelp» brukt om noen som har makt til å bruke tvang, er misbruk av ordet. For å sette det på spissen: For at noe skal vaere «hjelp», bør mottageren vaere den som definerer behovet.
Personer jeg ba om råd, oppfordret meg til å ligge lavt. En advokat rådet meg til ikke å fremstå som negativ fordi det kunne påvirke resultatet, og det samme gjorde legen min. Det er bekymringsfullt hvis barnevernet er en maktfaktor det er risikabelt å vaere kritisk til, samtidig som medier og offentlighet overtar instansens eget språk om arbeidet deres.
I 2016 ble rundt 25.000 undersøkelsessaker henlagt i Norge. Hva gjør vi foreldre i disse sakene? Jeg tror mange av oss føler på stigmaet, og derfor snakker vi ikke om det. Jeg tror vi fortsetter stille med livene våre, og håper vi aldri kommer i instansens søkelys igjen. Mange av oss bekymrer oss nok over at alle dokumenter i saken blir lagret til evig tid, selv om den ble henlagt. Mange av oss er nok både litt sinte og ganske redde, fordi vi møtte et digert maktapparat vi hadde få muligheter til å påvirke. Vi vet det skal lite til før det blir satt i gang en sak, og vil skolen, barnehagen og legen se på oss som familie med andre briller nå? Vi bør snakke sammen, vi foreldre. Vi har noen erfaringer, og vi er mange.
Vi ansatte med varslingsplikt bør også snakke sammen, for hvordan tolker vi egentlig denne og hva vet vi om konsekvensene for de berørte partene? Vet vi at hjelpen hjelper, eller bare tror vi det?
Dere, mediemennesker og deltagere i offentligheten: Dere må snakke og skrive om dette. Dere skal vaere vakthundene og da kan dere ikke institusjonene blir forskånet for kritiske blikk. Hvorfor skriver og snakker dere og vi ikke mer om dette, om dokumentene som blir lagret for alltid, om de vide fullmaktene og om språket som blir brukt?