«En norsk artist uten sidestykke»
Nils Bech befester sin posisjon som en norsk artist uten sidestykke, med et nytenkende sceneshow i Operaen.
Nils Bech fylte Operaen med nytenkende sceneshow. «Slikt trenger vi mer av i norsk pop», skriver vår anmelder.
Det ble en annerledes kveld i Operaen. Nils Bech er en av de mest spennende artistene i norsk musikkliv, og etter en hjerteskjærende fremførelse av «O helga natt» på den suksessfulle ungdomsserien Skam, har allmennheten endelig fått øynene opp for ham. Et eksempel på at mer eksperimentell musikk også kan slå an blant folk flest, bare de blir eksponert for den. At han nå fyller Operaen like før jul, bekrefter dette.
God plass til det teatralske
Scenen er mørk når Bechs vokal ensomt manifesterer seg. Første låt ut er «Tie me up», og det eneste vi ser på scenen er en lyktestolpe og konturene av en strykekvartett. Saksofonist Bendik Giske er det første vi får se tydelig, når han stil- ler seg under lyktestolpen for å spille en solo. Artig. Lydbildet er enkelt, bestående av klaver, strykere og saksofon – det er med andre ord god plass for Nils Bech til å utfolde seg.
Ekspansiv musikk
Og det gjør han. Han smyger seg ut i lyset, mens han gjør stiliserte dansebevegelser. Nydelige «A sudden sickness» blir et høydepunkt fra denne delen av settet, med sitt ettertenksomme tempo og såre vokal.
At musikken er strippet ned til grunnelementene betyr ikke at dette er minimalistisk; potteplanter blir heist ned fra taket, scenen spaltes og heves til en slags trapp, og Bech danser rundt med en handlevogn viss innhold er en mannekeng og en klokke.
Det teatralske får god plass, noe som passer i settingen. Bech og co. utnytter virkelig operascenen.
Mot slutten av første akt tar tempoet seg opp, og det blir et mer moderne lydbilde med synth og elektroniske trommer. Den ender i full vigør med «Contemporary dancing», hvor regnbuelys slår over scenen, og dansere stormer frem med upåklagelig koreografi. Og igjen får vi en saksofonsolo, denne gangen av det hyperenergiske slaget. Bech strever nesten med å holde masken – det er åpenbart at han koser seg.
Bech har fått et stadig mer sammensatt, nærsymfonisk lydbilde, som gjør seg godt innenfor operaveggene. Musikken beveger seg utenfor de vanlige sjangergrensene – den er ekspansiv, uredd for å leke med konvensjoner, og strekker seg fra storslåtte, mangefasetterte arrangementer, til nakne vokalpartier.
Det hele føles sårt og nært. Bechs klokkeklare stemme spiller en stor rolle i dette – det ligger mye følelser i hver strofe, godt båret frem av den nærmest operatiske vokalen. Han bommer på en og annen tone, men det gjør ikke så mye.
Ærlig kjærlighetsdrama
Andre akt bruker en roterende scene for å simulere flere rom i et hus. Konserten blir til et moderne teater, hvor Bech spiller ut tekstene sine. Et ærlig kjærlighetsdrama, hvor låter som «That girl» får en ny dimensjon. «Jealousy» blir fremført som en tolkende dans, hvor Bech og en danser får frem tekstens essens gjennom bevegelse. Slikt er det ikke ofte man får se på en popkonsert. Det fungerer svært bra. Hovedpersonen er omgitt av dyktige folk, men bærer allikevel mye av scenen på egen hånd i dette formatet.
Bergtar operapublikumet
Når teppet har falt og publikum har trampeklappet, får vi selvfølgelig høre «O helga natt». Like nydelig som alltid, og med ekstra sjarm når Bech bommer på den høyeste tonen. Publikum applauderer, og han prøver igjen, med mer hell.
Og helt til sist får vi en smakebit av en ny låt, skrevet til kjæresten og den avdøde mormoren. Her synger han alene, uten akkompagnement, og bergtar operapublikumet. Ikke et øye er tørt.
Nils Bech har laget en interessant forestilling, som griper fatt i tilskuerne. Det passer ham godt – nye sider av musikken får komme frem, og han får utfolde seg uten grenser. Slikt trenger vi mer av i norsk pop.