Fant ut hvorfor det er så få kvinnelige langrennstrenere
Skjevfordelingen rystet henne. Derfor måtte Guro Tveito (27) finne ut hvorfor det er så få kvinnelige trenere i toppen av norsk langrenn.
Kvinnelige langrennstrenere får ikke toppjobbene og flere føler at de ikke blir respektert.
– Hold hoften oppe!
Trener Guro Tveito viser hvordan øvelsene skal utføres på Dønskis toppidrettslinje for langrenn i Bærum.
De målbevisste 18-åringene er i styrkerommet. Tufto er engasjert og tydelig når hun veileder elevene slik at de ikke utfører øvelsene feil.
Tenåringene gir alt. Her kan det fort være kommende skistjerner. Det trenes hardt og mye, og flere har prestert på nasjonalt nivå.
Tveito og kollega Claudia Reithofer Soldal (38) instruerer og forklarer.
Sistnevnte har også lang erfaring som langrennstrener, både i Heming og på Wang Toppidrett. Nå forteller hun de unge hvordan de skal få mest mulig ut av økten.
Svært få kvinnelige trenere
Langrenn blir regnet som Norges nasjonalsport der Marit Bjørgen & co. har satt Norge i front. Men til tross for at ski har en høy andel av kvinner som er aktive, den tredje mest populære kvinneidretten etter fotball og håndball, er det sjelden det er kvinner som er landslagstrenere.
Per i dag er det ingen på senior- eller juniornivå.
En undersøkelse fra 2008, som handler om Likestilling og mangfold i norsk idrett, forteller at 265 trenere var engasjert av et særforbund i 2006, men kun 22 (8,3 prosent) var kvinner.
Disse tallene er lavere enn de var i 1984, da kvinneandelen var 14 prosent. Dagens tall viser at andelen kvinnelige topptrenere i norsk idrett ligger på 14 prosent.
Det sistnevnte tallet kommer fra professor Kari Fasting, som har undersøkt kvinnenes posisjoner i idretten i en årrekke.
Hun mener at 14 prosent kvinnelige trenere er langt fra der Norge burde være.
I 2015 var det 25 kvinner her i landet som har «Trener 3», den høyeste utdannelsen som trenere gjennom Skiforbundet kan ta. Kvinner utgjør 16 prosent av alle som har tatt utdanningen.
Har skrevet masteroppgave
Få kvinner kommer seg opp i landslagssystemet.
Akkurat det var utgangspunktet for Guro Tveito, som selv har ti års erfaring som langrennstrener. Hun ville finne ut hvorfor og forsket på skjevfordelingen av kjønn blant trenere i norsk topplangrenn.
Den ferske masteroppgaven Mangelen på kvinnelige topptrenere i langrenn, er allerede blitt et viktig dokument for Norges Skiforbund.
Tveito hat gått seks år på Norges idrettshøgskole, og da hun kom over en uttalelse fra en kvinnelig landslagsløper, stusset hun. Utøveren uttalte at hun hadde mindre respekt for kvinnelige trenere enn for de mannlige.
– Da ble det klart at jeg måtte undersøke hvordan virkeligheten egentlig er, og hvorfor det er slik at det omtrent ikke er kvinner som velger å satse på jobben som landslagstrenere. Blir de oversett eller holdt utenfor, eller er det kvinnene selv som ikke tørr å ta steget?
Lett for å bli oversett
Tveito hadde selv startet som utøver og trener på hjemstedet Voss. Allerede som 18-åring ønsket hun å bidra til at unge skiløpere oppnådde mestring. Senere ble hun som NIH-student vervet til å være med som trener i Lyn ski.
– Langrenn og det å være trener, er en stor del av livet, men jeg føler ofte på visse utfordringer. Det kan for eksempel være måten man blir snakket til på, eller følelsen av at jeg jobber med noe som er litt unormalt fordi jeg er kvinne. Noen mennesker har en oppfatning om at det å være trener i langrenn er en mannlig rolle, forteller Tveito.
Hun merket at det ikke ble forventet at kvinnene skulle ha den autoriteten som kanskje trengs for å være trener. Hun har et eksempel:
– Hvis man er på arrangementer der hele Langrenns-Norge er samlet, som NM og norgescup, merker jeg at trenere, foreldre og kanskje også utøvere ikke henvender seg til meg, men mannen som jeg står sammen med. De tror at han vet best.
Da Tveito dukket ned i tingenes tilstand, og blant annet intervjuet fire kvinner med lang erfaring som langrennstrenere, fant hun følgende:
De føler at de må overbevise, mer enn å bevise.
På grunn av mannsdominansen er det mangel på muligheter og støtte fra miljøet.
Menn ansetter menn.
Det er mangel på kvinnelige rollemodeller.
Kvinner synes det er vanskelig å balansere familie og jobb.
Kvinner tror de må kunne alt og ha alle kvalifikasjoner for å søke på en jobb høyt i systemet.
Savner mangfold i miljøet
– Mange kvinner opplever at de ikke engang blir vurdert for ansettelse, fordi menn ansetter dem som er mest lik seg selv. Menn blir sett på som det autoritære og dominante kjønnet innen idretten, og det er med på å undertrykke mangfoldet som kvinnene kunne vært med på å tilføre.
Vossingen Guro Tveit mener det er spesielt viktig at kvinner gis gode muligheter til å ut- vikle seg, fordi de kanskje har et større behov for å føle trygghet.
– Jeg selv har fått muligheten til å være med på samlinger med junior- og rekruttlandslaget og det har gitt meg en mye større selvtillit som trener.
Lurer på om hun kan smøre ski
Tveitos erfaring er at kvinner må jobbe mer, spesielt i starten av karrièren, for å oppnå respekt og anerkjennelse. Hun føler hun er blitt testet mange ganger, som eksempel om hun kan smøre og teste ski, noe hun selvsagt kan. Men også på området skitesting er det få kvinner, noe Aftenposten skrev om fra Beitostølen sist helg.
– Nå er vi halvveis. Bra jobbet, roper trenerkollega Soldal, henvendt til en av guttene som holder på med armhev.
I denne langrennsgruppen er det omtrent like mange jenter som gutter.
Kjennskap er avgjørende
De omfattende intervjuene med fire kvinnelige trenere forteller at én av dem hadde sagt ja til en landslagsjobb nå, hvis hun ble spurt. Mange års erfaring har gjort henne trygg, men hun frykter også at Skiforbundet ikke er flinke nok til å se hva som finnes av kompetanse og erfaring ute i landet.
De tre andre i studien, som har vært eller er på et høyt nivå, mener arbeidsmiljøet og presset rundt en slik jobb, gjør den mindre attraktiv for dem.
Dessuten er to av de eldre trenerne overbevist om at vennskap og kjennskap var spesielt avgjørende for ansettelser tidligere. Mennene ble hentet, stillingene ble ikke lyst ut.
Nå er praksis annerledes og alle kan søke, men om det dermed blir flere kvinnelige trenere, er usikkert,
– Men hvorfor er det så viktig at kvinner blir landslagstrenere?
– Jeg svarer som noen av dem i studien, at det handler om at menn og kvinner har ulike kvaliteter, og at kvinner kan bringe med seg andre egenskaper inn i et trenerteam. Det er snakk om en kvinnelig erfaring på lik linje som at også menn har en mannlig erfaring. Det er nok lettere for en kvinne å forstå en ung jente, fordi hun selv har vært der. I det minste burde det alltid vært en kvinne med i et trenerteam, sier Tveito.
mette.bugge@aftenposten.no