Hellig krig på norsk jord
Drømmen om å krige seg til en plass i paradis er ikke ny. For 850 år siden pågikk det en hellig krig på norsk jord.
På 1100-tallet herjet korstogsfeberen Europa til den grad at et kristent land ikke kunne unngå å bli påvirket.
Noen år etter Sigurd Jorsalfares død i 1130 brøt det ut en voldelig tronstrid i Norge, som i flere omganger kom til å vare i hundre år. På 1130-tallet endte hver runde i tronstriden med at de beseirede la ned våpnene og anerkjente seierherren som konge. Fra 1157 ble det derimot normen at en beseiret konges gjenlevende tilhengere fant seg et nytt kongsemne for å kunne fortsette kampen. På samme tid ble tronstridene bitrere og mer uforsonlige.
Religion avgjørende
Norske historikere har sverget til en materialistisk historieforståelse og dermed forsøkt å finne forklaringene i klassekamp, kamp om ressurser eller regionale motsetninger, men uten særlig hell. Religion, som var ramme for middelaldermenneskenes verden, har for det meste blitt ignorert. Men som jeg viser i boken Hellig krig om Norges krone – Tronstrid, borgerkrig og korstog fra Sigurd Jorsalfare til kong Sverre, som baserer seg på hundrevis av kilder, var det religion som gjorde at tronstridene rundt 1160 ble uforsonlige. Nærmere bestemt dreide det seg om korstogsideologien.
I Norge har korstogene gjerne blitt oppfattet som noe som ikke hadde noe særlig med oss å gjøre. Men korstogstankegangen sto så sentralt på 1100-tallet at et kristent, europeisk land ikke kunne unngå å bli påvirket av den.
Det første korstoget ble utlyst av pave Urban II i 1095 og skulle «befri» Jerusalem fra muslimene. Nyheten om erobringen av Jerusalem i juli 1099 skapte enorm begeistring da den nådde Europa, og fikk mange til å gi seg ut på nye korstog.
Til Jerusalem
I 1110 ble Sigurd Jorsalfare den første europeiske kongen som kom til Jerusalem på korstog, men norske historikere har gjerne oppfattet reisen hans som et vikingtokt. Det er en fundamental misforståelse. Latinske kronikører som skrev før de norrøne kongesagaene ble nedtegnet, omtaler gjennomgående Sigurds ferd med uttrykk som ble brukt om korstog.
Historikeren Jonathan RileySmith har dessuten vist at en fransk ridder som dro på korstog til Det hellige landet pådro seg utgifter tilsvarende 4–6 ganger årsinntekten sin. Det var altså ingenting å vinne på å dra på vikingtokt til Jerusalem. De skattene Sigurd kom hjem med, og som ifølge sagaene prydet mange kirker i Norge, var noe mer verdifullt enn gods og gull. Det var nemlig relikvier, som menneskene på 1100-tallet var nærmest besatt av.
Konflikter mellom kristne
Det var ikke bare til Jerusalem at folk dro på korstog. Det drøyde nemlig ikke lenge før korstogstanken og dens terminologi ble overført til en rekke andre konflikter som folk følte sterkt for, også konflikter mellom kristne.
Etter at det såkalte «andre» korstoget endte i en ydmykende fiasko etter bare fire dagers beleiring av Damaskus i 1148, fikk entusiasmen for korstog til Det hellige landet seg et skudd for baugen. Inntil Jerusalem falt til Saladin i 1187 dro få europeere på korstog til Midtøsten, men korstogstankene ble ikke borte. De fikk i stedet utløp andre steder.
Interne fiender
«Den kategorien av hellig krig som korstogene hører til i – i utgangspunktet utadrettet og erklært mot en ekstern fiende – ser ut til å ha en tendens […] til å bli snudd innover før eller senere og til å bli rettet mot medlemmer av det samme samfunnet som har fremkalt den, spesielt hvis en hellig krig mot eksterne fiender gikk dårlig». Det har én av vår tids fremste korstogshistorikere, Jonathan Riley-Smith, skrevet.
Også i Norge ble korstogstankene vendt mot interne fiender i bølgedalen etter det «andre» kors- toget. Det skyldtes særlig Erling Skakke, som giftet seg med Sigurd Jorsalfares datter, Kristin, på begynnelsen av 1150-tallet. Kort tid etter gikk han i svigerfarens fotspor på korstog til Jerusalem.
Da Håkon Herdebrei felte rivalen Inge Krokrygg i 1161, valgte Inges folk Erlings og Kristins fem år gamle sønn, Magnus, til ny konge.
Erling ble det vi ville kalle regent og øverstkommanderende. Fordi den norske tronfølgeskikken innebar at kun kongssønner hadde rett til tronen hadde Magnus, som bare var dattersønn av en konge, et ganske svakt tronkrav. Erling Skakke forsøkte å bøte på dette.
Ny tronfølgelov
I 1164 ble Magnus Erlingsson som den første i norsk historie kronet. Samtidig ble det innført en tronfølgelov, som fastsatte at det bare skulle være én konge, og at han skulle være født i ekteskap. Dessuten gikk Erling Skakke med gammeltestamentlig glød inn for å utrydde alle motstandere og potensielle rivaler han kunne få tak i, inkludert sin egen stesønn. Nå ble det slutt på den gamle praksisen med at stridende som overga seg kunne få grid, det vil si nåde på betingelse av at de la ned våpnene. Forsoning ble erstattet med religiøs fanatisme.
Erling Skakkes folk hevdet at Håkon Herdebrei hadde benyttet seg av magi og mørkets krefter for å beseire Inge Krokrygg. Ved å tjene mørkets krefter hadde de satt seg utenfor det kristne samfunnet, og som representanter for ondskapen måtte de utryddes. På et tingmøte i forkant av slaget på Re i 1163 ble motstanderne lyst «til fanden både levende og døde».
Den nye tronfølgeloven ble utstyrt med et punkt om at om noen lot seg ta til konge på en annen måte enn loven fastsatte, «har han og hver som følger ham i dette, forbrutt gods og fred, og de skal være i Guds og alle helgeners, pavens og erkebiskopens og alle lydbiskopenes bann».
«Inkarnasjonen av djevelen»
De canones, det vil si kirkelige regler, som gjaldt for Nidaros-provinsen, påla dessuten geistlige å «oppfordre det folk som er dem overgitt, til å legge vinn på å kjempe mandig mot ekskommuniserte og fredsforstyrrere, idet de sam- tidig minner dem om at dersom de dør i troen til vern for freden og fedrelandets frelse, skal de vinne himlenes rike». Den bannlyste fredsforstyrreren kong Sverre ble fremstilt som djevelens redskap, kanskje til og med inkarnasjonen av djevelen selv.
Til paradis
Erlings og Magnus’ allierte, erkebiskop Øystein av Nidaros, grep enda mer direkte til korstogsideologien da han lot det gå ut bud om at de som falt på Magnus’ side skulle komme til paradis før blodet deres var kaldt på jorden.
Det var det samme løftet som paven ga dem som dro på korstog til Jerusalem. Den norske kirke sidestilte altså kampen mot birkebeinerne med et korstog. Slik ble tronstridene som var brutt ut etter den første korsfarerkongens død til en hellig krig hvor kongsemner måtte seire eller dø.