Cannessjefen: – Jeg håper #metoo blir et veiskille
– Vår omtanke må også gå til de ukjente kvinnene som ikke har råd til advokater, sier Thierry Fremaux.
Nå er han i Norge med filmen Lumière! Eventyret begynner.
For filmskapere over hele verden er han en mytisk skikkelse i enden av en rød løper.
Som leder av filmfestivalen i Cannes kan han som ingen andre skape karrièrer og sette agenda for resten av filmåret. Han er også noe av en diplomat. Det må du være for å nå opp til maktens tinder i fransk film, der intrigene er like legendariske som under solkongens hoff og debatten om filmkunsten kan fremstå som en kamp på liv og død.
Derfor synes Thierry Fremaux det er deilig å slippe de franske kritikerne en stund når vi møter ham i Oslo. Han er her for å snakke om en film han har satt sammen fra filmpionérene Lumière-brødrenes katalog av kortfilmer fra 1890-tallet.
Men få minutter inn i samtalen merker jeg det som gjør at jeg ikke helt tror på at han vil greie seg lenge uten temperaturen i fransk film: Lidenskapen.
Det var i Frankrike det startet
Fremaux brenner for filmen og forklarer energisk hvorfor det er så naturlig for franskmennene å innta rollen som verdensfilmens tapre forkjempere. Det var tross alt her det hele startet. Og i Lumière! Eventyret begynner, som hadde kinopremière fredag, går han tilbake til opprinnelsen til denne forelskelsen.
– Jeg har på vegne av Lumièreinstituttet satt sammen en film med utgangspunkt i alle filmene Lumière lagde – for å få frem filmskaperne Lumière, ikke bare oppfinnerne av cinematografen. Det hele starter den marsdagen i 1895 da dørene til Lumières fabrikk går opp og Louis kommer gående ut sammen med arbeiderne foran kamera.
– Den filmen er perfekt. Derfor trekker jeg sammenligningen med store filmskapere som Eisenstein og Ozu. Ikke fordi Lumière kan sidestilles med dem, men fordi han gjorde noe som filmskaperes over hele verden skulle gjøre tusenvis av ganger etter ham.
Den franske og amerikanske måten
Det som kjennetegner disse filmene, er en lekenhet og en uskyld i møte med et medium som befant seg i sin barndom.
– Samtidig forsto Lumière hva som var det spesifikke med cinema. Filmen er en måte å forstå verden på, en måte å forstå en selv. For datidens publikum og tilsku- ere var det på samme måten; de gjenkjente seg selv. Gjenkjenner vi fortsatt oss selv i filmene som lages i dag – ikke alltid. Derfor er filmen ideell som en måte å stille spørsmål ved vår egen tid.
Den franske og amerikanske tilnærmingen gikk i hver sin retning helt fra starten: Thomas Edison vurderte det nye mediet som en forretningsidé, mens Lumierebrødrene i Frankrike også ville utforske andre muligheter.
– Edison var ikke like nysgjerrig overfor uttrykkspotensialet. Han utviklet blant annet sitt titteap- parat der man måtte betale for å få en titt. Franskmennene ønsket å samle publikum i samme rommet for en kollektiv opplevelse. Dermed skapte Lumière cinema. Og det behovet for en kollektiv opplevelse er fortsatt sterkt til stede, selv om vi lever i en tidsalder med Netflix og Amazon.
Bransjens maktstrukturer
Som en av verdensfilmens beskyttere er Fremaux bekymret over alle vitnesbyrdene om overgrep mot særlig kvinner i filmindustrien. Harvey Weinstein var i åre- vis en gjenganger i Cannes, og Fremaux kaller det som har skjedd en vekker.
– Jeg er ikke her for å snakke om det, men vi kommer ikke utenom det. For det er klart vi har et ansvar. Vi gikk ut med en uttalelse like etter at disse overgrepene ble kjent, der vi understrekte hvor uakseptabelt det er og at vi må tenke på ofrene.
– Men slike overgrep er ikke noe filmbransjen er alene om. Det blir helt feil å bare fokusere på kjendiser som ofre, vår omtanke må også gå til de ukjente kvinnene
som ikke har råd til advokater eller har tilgang til pressen.
– Jeg håper at #metoo-kampanjen blir et veiskille. Vi må se på hvilke mekanismer som har bidratt til at overgrepene kunne skje. I Frankrike har vi hatt flere store tilsvarende skandaler innen politikken. Fremaux har to sønner på 13 og 15 som han snakker med om disse tingene, forteller han.
– Seksuelle overgrep og trakassering er knyttet til maktstrukturer og penger – mekanismer som kan bringe frem noe av det verste i oss. Jeg har mange venner i filmin- dustrien i USA og Europa, hvorav mange er skuespillere, og jeg har snakket mye med dem om disse tingene den siste tiden. De har fortalt om sine opplevelser, og det har gjort dypt inntrykk på meg.
Franske spøkelser
Fremaux vender tilbake til den franske filmtradisjonen.
– Vi franskmenn har det med å jage spøkelser. Vi har en så prestisjefylt filmhistorie at vi ser oss hele tiden tilbake. Men verden holder på å endre seg dramatisk.
Derfor var han tidlig ute med å invitere Netflix og Amazone til Cannes for å vise filmene sine der. Det fikk han sterk kritikk for fra kinobransjen hjemme. – Min venn Martin Scorsese jobber med Netflix. Hvorfor? Fordi han får mulighet til å lage den typen film han ønsker å lage der. I fjor inviterte vi David Lynch til å vise noen episoder av Twin Peaks, og da jeg kalte den for en TV-serie, svarte han: Nei, det er cinema. Og det stemmer, mange av de nye seriene bruker jo nettopp filmspråket på samme måten som kinofilmen.
– Jeg opplever Cannes-festiva- len som en lab, et sted der vi stiller spørsmål. Jeg ville invitere Netfix for at de skulle få en følelse av hva Cannes handler om. Og vi er fortsatt i dialog om hvordan vi kan samarbeide videre.
Strømmetjenester som Amazon produserer i dag den typen kunstnerisk utfordrende filmer som Hollywoodstudioene har forlatt, mener han.
– Amazon kom til Cannes i fjor med filmer Jim Jarmusch, Woody Allen og Nicolas Winding Refn, men hva hadde studioene med seg?