Forsker saksøkes for klimakritikk
Vår hjemlige høstforestilling i Statistisk sentralbyrå blir en flau bris mot uenigheten mellom amerikanske klimaforskere.
På slutten av 1600-tallet var det et par karer som het Newton og Leibniz. De fantaserte om noe såpass besynderlig som uendelig små greier. Strevet bar frukter, årtusenets matematiske teori, differensial- og integralregningen, så dagens lys. Metodene var ikke helt ukontroversielle. Jesuittene hadde forbudt slikt i 1632, men i det protestantiske Nord-Europa var man ikke så nøye med den delen av teologien.
Latterliggjøring
Litt etter, i 1734, dukket det opp en filosof og biskop, George Berkeley, som var svært uenig, så han skrev bok om de vantro matematikere. Det var nok ikke så alvorlig ment som det høres, men en innsiktsfull, fornøyelig og bitende satire med bibelsitater og greier. Biskopen gikk ikke på noen måte inn for å fjerne Newtons og Leibniz’ storverk, det var kun en ganske sarkastisk latterliggjøring i bokform i tråd med opplysningstidens idealer om frisk debatt. Dessverre for ettertiden var Newton død, så vi fikk ikke noen legendarisk utblåsning fra den teologisk velskolerte Sir Isaac.
Nå for tiden debatteres det på en annen måte. Min forrige Uviten-spalte handlet om en vitenskapelig artikkel som ble trukket tilbake etter voldstrusler mot tidsskriftredaktøren.
Antagelser og feil
I USA har det vært en akademisk debatt om det er mulig å gå helt over til kun sol-, vind- og vannkraft og likevel få en stabil energiforsyning. De fleste konkluderer med at man må ha et større mangfold av teknologier for å reformere kraftforsyningen uten store skadevirkninger. Dog er det en artikkel av Mark Jacobson fra 2015 som finner at full overgang til sol-, vind- og vannkraft er mulig uten store kostnader og ustabil kraftforsyning.
I Proceedings of the National Academy of Sciences, USAs ærverdige vitenskapsakademis tidsskrift, publiserte Christopher Clack og 20 medforfattere en artikkel i februar. Den påviser usannsynlige og uforstandige antagelser og feil i Jacobsons modellering og utregninger, og advarer mot visjoner om enkle og billige løsninger.
Saksøker kritikeren
Så langt ser dette ut som en helt ordinær akademisk aktivitet. Noen har kanskje klønet litt med regnestykkene sine, andre korrigerer, slik går dagene i Berkeleys ånd. Men sånn ville ikke Jacobson det. Han mener at Clacks artikkel er full av feil, og opplever kritikken så belastende at han like godt har saksøkt vitenskapsakademiet og Christopher Clack for ti millioner dollar, med krav om at artikkelen må trekkes tilbake. Følelsene er så store, vår hjemlige høstforestilling i Statistisk sentralbyrå er knapt en flau vind.
Om man skulle sammenligne dette med noe fra dagliglivet, måtte det vel være som om noen skulle gjøre fra seg på spisebordet midt under julemiddagen. Selv den noe fraværende grandtante Othilie ville rynke på nesen. Om man lot dette passere uten inngripen, kom det neppe noen gjester til neste år.
Slik er også virkningen av Jacobsons forretninger. Forskere har ikke råd til å risikere ruin, knapt til å engasjere en advokat, så konsekvensen kan bli at man unnlater å publisere ting som andre kan være uenig i, og da er det jo ikke lenger forskning. Vi får håpe rettsvesenet kaster saken ut så fort det lar seg gjøre.