Kan vi stole på NATO?
Det knaker i noen av sammenføyningene NATO hviler på. Sannsynligvis vil vi ikke ha det NATO vi kjenner i dag, om ti år.
Etter Russlands annektering av Krim i 2014 har reorienteringen av NATO gått fort. Alliansen har utplassert styrker i Baltikum og Polen, reaksjonsstyrken er revitalisert, forsvarsplanene for Europa er lagt på ny, man tenker nytt rundt logistikk og kommandostruktur og øver mer, og de aller fleste allierte er i ferd med å øke forsvarsbudsjettene sine.
På tross av dette er ikke alt rosenrødt. Fundamentet i NATO er solidaritet, et delt trusselbilde og enighet om rett respons. Det hjelper lite med bedre planer og materiell dersom medlemmene ikke er enige om når og hvordan alliansen eventuelt skal bruke militærmakt.
Hvordan oppfatter ulike europeiske land trusselen fra Russland? Vil USAs sikkerhetsgaranti fremdeles gjelde? Hvordan skal Europa forsvares? Dette er tema NUPI og Forsvarets høgskole tar opp under det årlige Militærmaktseminaret i morgen.
Undergraving av NATOs fellesskap
Vi kan se tre trender som kan undergrave fellesskapet i NATO. Den første, og mest åpenbare, handler om USAs rolle. Uten USA forsvinner NATO. President Donald Trumps mange kontroversielle uttalelser har skapt usikkerhet blant de allierte om hvorvidt USA står ved sine allianseforpliktelser. Men her er også en utfordring som stikker dypere enn Trump.
USA har siden den annen verdenskrig påtatt seg rollen som den fremste beskytter av den liberale verdensordenen. De har bygget liberale internasjonale institusjoner (FN, WTO, NATO, osv.) basert på at en verden dominert av et slikt system, vil styrke sikkerheten også for USA. Denne rollen har USA vært langt mindre villig til å ta de siste 15 årene eller så. Den sikkerhetspolitiske tilnærmingen ser i større grad ut til å være en tilbaketrukket «fortifisering», der USA bruker militærmakt til å straffe og drepe terrorister og despoter, men er mindre interessert i å bygge eller opprettholde en global sikkerhetsorden. Det betyr ikke at de vil løpe fra sine formelle forpliktelser, men at terskelen for å engasjere seg kan bli langt høyere.
USA ser mot Asia
Noe av USAs tilbaketrekning er en realitetsorientering. Vestens relative makt i verden er i nedgang. Målt i BNP, handel og produktiv befolkning, synker den til fordel for Kina og Asia. Asias vekst gjør uansett at USA ser langt mer den veien enn mot Europa, også sikkerhetspolitisk. Russland kom tilbake på radaren i Pentagon i 2014, men anses nok som en mer håndterbar strategisk utfordring enn Asia. Det kan altså bli utfordrende å opprettholde USAs fokus på europeisk sikkerhet det neste tiåret.
Samtidig er det to spenninger internt i Europa, den ene mellom nord og sør. De nordlige og østlige NATO-landene er langt mer bekymret for Russland enn de sørlige allierte. De viktigste sikkerhetsutfordringene for land som Italia og Spania er migrasjon og terrorisme. Putin er langt nede på listen.
Utfordringen for NATO er at militære styrker i stor grad spiller annenfiolin i håndteringen av dette. Kystvakt, politi og etterretning er de viktigste aktørene, og velgerne i disse landene forventer at det er her politikerne legger pengene. Å bruke store summer på kampfly, fregatter og stridsvogner er svært krevende å få gjennomslag for. Samtidig er økonomien i disse landene svakere enn i mange av de nordeuropeiske, noe som forsterker skjevheten.
NATO leter stadig etter en meningsfylt rolle på den sørlige flanken, men det er og blir krevende for en forsvarsorganisasjon. Resultatet er at vi kan ende opp med et NATO hvor et rikt nord med et modernisert forsvar ser østover, og hvor et svakere utrustet sør fokuserer på krevende og løpende kriseoppgaver.
Velgerne er svake for «sterke ledere»
Den andre europeiske spenningen handler om utfordringene som truer det liberale verdigrunnlaget innenfra. Selv om Macron vant presidentvalget i Frankrike, var det svært mange som stemte på Front National. Alternative für Deutschland gjorde det overraskende godt i Tyskland. I land som Ungarn, Tsjekkia, Polen og ikke minst Tyrkia er de demokratiske institu- sjonene under politisk press. Mange velgere ser ut til å være svake for «sterke ledere» som Putin, de ønsker ikke et liberalt og mangfoldig samfunn, men sosial stabilitet og trygghet uten økonomisk eller kulturelt press utenfra. Disse strømningene, som av mange kalles «antiglobalisering», kan ikke avfeies. Mistilliten til etablerte politiske partier og internasjonale organisasjoner som EU og NATO, skyldes mange faktorer og vil neppe forsvinne med det første.
Mange setter nå sin lit til at Macron og Merkel i fellesskap skal stake ut en ny vei for Europa etter brexit, der splittelsene
både mellom nord og sør og innad i landene blir håndtert. Imidlertid er det store politiske forskjeller mellom de to, og det er langt fra sikkert at de vil klare å revitalisere et liberalt europeisk prosjekt som kan bygge ny optimisme og fremtidstro blant skeptikerne.
Vil NATO forvitre?
Hva betyr disse trendene for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk? Vi har tradisjonelt vært ganske flinke til å kombinere solid støtte til NATO med sterke bilaterale bånd til USA. Men et fremtidig stadig mer Asia-fokusert eller innadvendt USA, som viser mindre interesse for Europa, vil svekke både NATO og Norges sikkerhet.
I NATO har USAs reduserte ambisjoner vært merkbare i flere år allerede. Mange har argumentert for at vi må ha et sterkere eget forsvar. Selv om det er mange gode argumenter for det, vil vi alltid være avhengig av allierte. Alene vil vi aldri være i nærheten av å matche Russland. Flere har også tatt til orde for at vi må knytte sterkere bånd til de mektigste europeiske allierte, nemlig Storbritannia, Frankrike og Tyskland. Imidlertid er disse i liten grad interessert eller kapable til å ta en forsvarspolitisk ledelse i Europa.