Festung Karl Johans gate
Det panikk-improviserte festningsverket sprer angst og signaliserer frykt langt inn i nye generasjoner.
Karl Johans gate, fra Stortinget til Slottet, var som en konstitusjonell og kulturell billedbok. Tok man et barn ved hånden og leide det forbi Eidsvolls plass, Grand med fredspris-balkongen, Wergelandstatuen, Universitetsplassen, Nationaltheatret, Kjakan-monumentet, kunne det ha lært det viktigste om Norge før det hadde nådd veis ende. Bygningene, plassene og statuene på begge sider av gaten, ja hvert eneste gatehjørne, har et utall historier å fortelle. Her spaserte Henrik Ibsen, her ble kong Haakon tiljublet i åpen bil ...
Et sikkerhetspolitisk betongkupp
Slik har vi Karl Johan i erindring inntil gaten ble rasert under et sikkerhetspolitisk betongkupp som fant sted natten mellom 6. og 7. november. Uoverskuelige mengder av skulderhøye festningselementer, grotesk kamuflert som blomsterurner, ble lastet ned og urokkelig plassert tett i tett.
Sjokk og vantro, som ved en naturkatastrofe, var hva jeg følte da jeg intetanende skulle gå fra Lille Grensen til Nationaltheatret stasjon. En spasertur jeg sent vil glemme.
«Festung Norwegen» var den betegnende karakteristikken etter at landet ble hærtatt for 77 år siden. Men om ikke annet kom Norges paradegate uskadet gjennom okkupasjonsårene. Nå ligger kystlinjen åpen, mens nasjonens kulturelle og politiske sentrum er blitt forvandlet til festningsgate, en dobbelt selvpåført Oslomur.
At dette angivelig ikke skal være permanent, gjør situasjonen enda mer skrekkinnjagende. Signalet er at nasjonen står umiddelbart foran et nytt hypotetisk 9. april eller 22. juli. Og det er knapt mulig å gå tre skritt etter hverandre uten at den ene eller andre av de to skrekkdatoene dukker opp på nye Karl Johan.
Den tredje datoen som vekker bekymring er 17. mai.
Hvordan kan man invitere barn inn i denne latente krigssonen uten å gjøre skade på deres sjel eller i det minste på nattesøvnen? Hvilken forklaring skal man gi? Dette er ikke lenger barnas, men angstens paradegate – et anlegg som skapt for militærparader.
Tapet av en nasjons verdighet
Er det da virkelig så påtrengende viktig å reise disse betongmonumentene over vår velkjente norske naivitet? Risikerer vi ikke å gå på et større tap enn hva en tenkt fortausterrorist kan påføre oss? Åpenhet og tillit er og blir demokratiets hjørnesteiner. Om vi liker det eller ei: Naiviteten er det bærende element i det flaggviftende barnetog som har inntatt Karl Johans gate hver eneste 17. mai. Inntil nå.
Selvsagt, om enn hypotetisk, kan det tenkes at den urokkelige mengden betong kan få en mulig terrorist til å forflytte sine ambisjoner. Fra Karl Johans gate til et annet, tett befolket fortau i en mykere bydel. Da har vi vernet symbolet, men de menneskelige tapene kan være like store. Eller enda større.
Med sikkerhet kan vi si at det panikk-improviserte festningsverket sprer angst og signaliserer frykt langt inn i nye generasjoner. Fortsatt gjenstår en lekse å lære for den som orker å bevege seg oppover Karl Johans gate med alle sanser i behold: Hvert skritt forkynner tapet av en nasjons verdighet.
Det kalles «risikoreduserende tiltak», i realiteten er det kulturvandalisme.