- Så rå du er
Les historien om en av de aller største OL-dagene.
Så, hvor skal man begynne – etter den aller beste OL-dagen gjennom tidene for Norge? Med historien om da Aksel Lund Svindal (35) gikk rundt i målområdet og ga hele dusinet i støtteapparatet sitt en lang klem, som om det var de som hadde vunnet – og ikke han?
Med faktaopplysningen om hvor uhyre kort tid – et halvt sekund – Kjetil Jansrud (32) var forbannet før han kjente at han unte vennen og sin faste romkamerat gullet?
Med fortellingen om hvordan Ragnhild Mowinckel (25) gråt og lo om hverandre etter at hun tok portene så raskt at hun suste inn til sølv og en ny tid for norsk kvinnealpint?
«Du kommer til å vinne»
Eller tar man turen fra fjellet ned til skistadion og forteller om hvordan den norske skidronningen Marit Bjørgen(37), hun med seks OL-gull, bøyde seg ned i snøen til en utslitt lagvenninne for å si noe viktig? Der fortalte bronsevinneren overraskelseskvinnen Ragnhild Haga(27), som aldri har vunnet noe virkelig stort før: «Du kommer til å vinne gull!».
Og det er mer å fortelle derfra: Da Haga kom til seg selv, og forsto at det Bjørgen hadde sagt var sant, nektet hun å forlate lederstolen før alle konkurrentene var i mål. Scenen minnet om noe Bjørn Daehlie gjorde i Nagano for 20 år siden, da han ventet på og tok imot kenyanske Philip Boit som sistemann.
Noen av Hagas motstandere var så svake på ski at de kjørte ut av løypen. Men gullvinneren viste dem respekt. Da australske Jessica Yeaton var så sliten at hun ikke fikk av seg skiene, gikk Ragnhild Haga frem og hjalp henne med det. Gullmedaljer havner i historiebøkene.
Raus og verdig oppførsel skriver om idrettshistorien.
Enten det er Svindal som klemmer, Jansrud som unner, Mowinckel som deler, Bjørgen som forteller eller Haga som hjelper.
Men denne torsdagen inneholdt også en historie om å reise seg. Den historien skjedde da det var blitt mørkt, lysene var slått av i Olympic Park og de fem andre norske medaljevinnerne var på vei hjem for å hvile.
Skiskytteren Johannes Thingnes Bø kom til Sør-Korea som ett av de store håpene. I de to første rennene ble han nummer 31 og 21. Det gjorde vondt.
Torsdag var alt glemt. Bø vant sportens manndomsprøve, normaldistansen, 5,5 sekunder foran Jacov Fak. Da er det lov å gråte. Mye. Og hva er bedre enn å gråte på skulderen til sin egen storebror?
«Denne ene sjansen»
I slike stunder er det bare å svelge klumpen i halsen og bestemme seg for hvor skal man begynne. Det letteste er ofte å begynne med starten, med en triumf Norge har ventet på gjennom hele den olympiske historien.
Da Aksel Lund Svindal dro gardinene til siden tidlig torsdag morgen og kikket ut fra rommet, så han sol, blå himmel, rolige flagg, og han tenkte «yes!». I naborommet («det er bare en tynn vegg som skiller oss, så vi hører hverandre godt») så Kjetil Jansrud det samme.
På toppen av fjellet spilte de norske lagkameratene kort og pratet. De sa: «Nå har vi ventet i en uke. Nå har vi sjansen. Og vi har bare denne ene sjansen. La oss gå ut og se hva som skjer.»
Så skjedde det alle nå vet, men tåler å høre én gang til: Aksel Lund Svindal vant Norges første gull i OL-utfor noensinne, i det som ganske sikkert må ha vaert hans siste mulighet.
Nordmannen staket seg ut med vill kraft. Snøen sto ut bak skiene hans, i lyset så de ut som stripene etter et jetfly. Sveitseren Beat Feuz hadde bedre tid ved første, andre og tredje passeringspunkt, men fra fjerde mellomtid tok Aksel Lund Svindal over. Derfra og inn kjørte det godt over 100 kilo tunge fartsmonsteret ekstremt fort.
Foran VIP-teltet strakk kronprins Haakon armene i vaeret. Han hadde alpingjengen utstyrt med sin egen ørepropp og walkietalkie, slik at han virkelig skulle føle seg som en del av gjengen. Kronprinsen så Svindal knytte venstre hånd, men juble forsiktig.
Hva er 12 hundredeler?
Svindal visste hvem som kom.
En han kjenner meget, meget godt.
I starten av løypa kjørte Kjetil Jansrud enda bedre enn lagkameraten sin. På det meste lå han nesten et halvt sekund foran. Svindal tenkte: «No way at jeg har en sjanse mot ham». Men derfra og ut ble det enda klarere for alle i målområdet hvor raskt Aksel Lund Svindal egentlig hadde kjørt den siste delen av utforrennet.
Jansrud kom i mål, skrenset, vridde hodet mot storskjermen, og det han så gjorde vondt langt inn i marg og bein:
1. SVINDAL A.
2. JANSRUD Kjetil
12 hundredeler skilte dem. Hva er 12 hundredeler? Hva i all verden kan et menneske bruke 12 hundredeler til, annet enn å bli slått i et OL-utfor?
Så kom to reaksjoner. To helt forskjellige reaksjoner som var et helt presist øyeblikksbilde av hva sporten handler om: Vinne eller tape. Vaere best eller nest best. Alt avgjort av hundredelene som noen dager er din beste venn, andre dager hater du dem så intens at du aldri vil forholde deg til dem igjen.
«Så rå du er»
Kjetil Jansrud sank sammen over stavene. Han hadde det faelt. Han ristet på hodet, og det hodet må ha tenkt «ikke igjen», for i Sotsji for fire år siden var han 10 hundredeler unna gullet. Denne gangen 12. Likevel fortalte han at han var forbannet bare i et halvt sekund før han kikket bort på kompisen og tenkte «så rå du er».
Svindal og Jansrud har kjent hverandre i over 16 år, og sover på samme rom flere døgn i løpet av et år enn de sover med kjaerestene sine. De spiser sammen, trener sammen, spiller kort sammen og går oppå hverandre så mye som det er mulig for to godt voksne menn å gjøre. De vet det aller meste om hverandre, slik gode kamerater gjør.
Men når det er renn, er de «fiender». Det som gjør godt for den ene, gjør så vondt for den andre. Det må vaere rart å ha et slikt forhold. Og legge seg etter en konkurranse, bare adskilt av en syltynn vegg og 12 hundredeler.
«Dette er nytt, Aksel»
Da Aksel Lund Svindal endelig fikk vaere for seg selv på hotellrommet etter triumfen, var det første han gjorde å slå på TV. Der så han Ragnhild Haga gå sitt livs løp på 10 kilometeren. Fra før at visste han at Ragnhild Mowinckel hadde kjørt sitt livs løp i storslalåmbakken.
De fem ferske norske medaljevinnerne, Svindal, Jansrud, Haga, Mowinckel og Bjørgen, møttes bak scenen i OL-parken mens de ventet på å få to gull, to sølv og én bronse da mørket og kulden igjen hadde senket seg over Pyeongchang. Utforvinneren sier at de «hadde det meget koselig», at det hadde vaert «en helt rå» dag for Norge og at han mener troppen har startet OL på en meget bra måte.
Og det var før han visste om Johannes Thingnes Bøs gull.
Da han gikk ut på scenen og opp på seierspallen, la han vekten på det venstre beinet først. Kanskje ville han spare det gjennomopererte og litt vonde høyrekneet til fredagens super-G. Svindal og Jansrud har delt OL-pall før, men aldri som nummer 1 og 2.
«Dette er nytt, Aksel! Dette har vi ikke gjort sammen før», sa Kjetil Jansrud til ham rett før «Ja, vi elsker» ble avspilt.
Av en eller grunn pleier ikke Aksel Lund Svindal å synge nasjonalsangen. Han liker bare å nyte lyden av den. Det er jo en merkelig del av historien, det også.
Like merkelig som at hvis Svindal ble kjørt tilbake til hotellet i et bra tempo, rakk han akkurat å se Johannes Thingnes Bø vinne skiskytingen som avslutning på en fullstendig spinnvill torsdag.