Irriterende og fascinerende familiedrama
Alan Ball er ikke ukjent med å diskutere livskriser på lerret eller skjerm. I 2000 rensket han Oscar-bordet med manuset til American Beauty, hvor Kevin Spaceys 42-åring i villfarelse begynner å pumpe jern og sjekke datterens altfor unge venninne, før han tok oss gjennom fem glimrende sesonger om begravelsesagentene i Fisher-familien i Six Feet Under.
Ball fylte selv 60 år i fjor, så det er ikke overraskende at hans nye serie Here and Now starter som den gjør: med en 60-årskrise. Tim Robbins spiller filosofiprofessoren Greg Boatwright, som ble berømt av å oppfordre til å møte vanskeligheter med glede og leve i nuet. I møtet med Trumps USA og egen alderdom erklaerer han derimot deprimert og desillusjonert at ingenting betyr noe som helst.
Livstrøtt og irriterende
Både tittelen og handlingen i Here and Now springer ut fra Boatwright, men han blir fort mer av en bifigur når familielivet i trendy Portland brettes ut. Det er egentlig like greit, siden Robbins’ livstrøtte spill – samme ansikt om han har sex med ung prostituert eller er deprimert i dusjen – ikke er nok til å baere mer enn en scene her og der.
Holly Hunter glimrer derimot som hans irriterende insisterende og velmenende terapeutkone Audrey Baker, men det er barna deres som har hovedrollen. Møt Kristin, parets biologiske datter, og Ashley, Duc og Ramon. De tre siste er adoptert fra Liberia, Vietnam og Colombia, og familien fremstår som det ultimate liberale snillhetsprosjektet.
De nå voksne barna er smertefullt klar over denne dryppende ironien, og serien åpner da også friskt med lakonisk ping-pong dialog mellom Duc og Ashley, som himler med øynene over foreldrenes eksperiment.
Lever Grindr-livet
Bak kafésarkasmen ligger det selvsagt også smerte og sorg, og Alan Ball er god når han lag for lag skreller bort søsknenes forsvarsskjold. Here and Now er likevel ikke et vanlig familiedrama av typen Olive Kitteridge eller Six Feet Under.
Ramon, som lever livet på dating-appen Grindr, designer dataspill og er mamma Audreys øyensten, får underlige hallusinasjoner med tallene 11/11, og mens familiens moderne problemer ruller og går, får seeren også et new age-inspirert psykodrama i fanget.
Hvorfor drømmer Ramon om moren til hans fremtidige psykiater, er han fremsynt eller psykotisk? Er Here and Now science fiction, eller har Ramon bare røykt altfor mye marihuana? Etter fire episoder er det vanskelig å si, for Here and Now roter bort en god start med å forsøke å vaere for mange ting samtidig.
Familien utvikler seg mot karikaturer, og familiedramaet med en vri blir til den overdøvende lyden av en hammer som febrilsk forsøker å slå inn det ene poenget etter det andre.
Islam, campus-debatt, transseksualitet, patriarkatet, mountainbiking, psykiatrien og skjeggete homofile baristas, alt skal få sine fem minutter øverst på plakaten når Here and Now forsøker å fortelle oss ting å mene.
De beste familiehistoriene
I all den lette irritasjonen som oppstår utover i episodene, er det likevel noe uimotståelig over Bayer-Cartwright-familien. Som de tydelig skårne figurene og store konfliktene i fjorårets Big Little Lies, gir Here and Now en følelse av å sitte på orkesterplass når et naermiljø utfolder seg.
Alan Ball har kanskje gått seg vill i new age og et behov for å si noe stort og viktig om USA i 2018, men han klarer ikke å rote seg bort fra at han skriver familiehistorier bedre og mer fascinerende enn alle andre i bransjen. Anmeldelsen er basert på de fire første episodene i sesong 1.