Medierevisjonen
Lukk øynene og tenk deg om: Hva er det vi ikke snakker fritt og åpent om i dag? Hva er vår tids tabufelt?
Angst og depresjon, sa du?
Glem det. En dash med angsthistorikk er blitt selve kakepynten i et progressivt liv med meningsbaerende ambisjoner: Been there. Done that.
Nei, vår tids tabu i de progressive kretser, og der kryr det av journalister, er en problematiserende og kritisk holdning til minoritetenes krav og virkelighetsbeskrivelse.
13. februar kom et sjeldent unntak på trykk i Aftenpostens spalter. Der skrev Torstein Ulserød fra Civita en oppsiktsvekkende og interessant refleksjon over drapet på Siv Jensens status som homovenn. Som en del lesere vel har fått med seg, vakte det voldsom harme i det skeive miljøet at Fremskrittspartiets leder ble berømmet under årets Gay Galla.
Intolerant overfor andre meninger
Men Ulserød går lenger enn å kritisere harmen. Han hevder at homoeliten, og her er deler av norsk presse inkludert, er intolerant og at meninger utenfor et smalt register blir møtt med sterke sanksjoner og hatefull respons. Ulserød kan skrive denne kommentaren uten selv å bli henrettet på torget fordi han er homofil. Og dessuten rimelig ung. Ingen kan slå ham i hjel med middelaldrende heteromann-argumentet. Det som ellers knuser ethvert tilløp til reell debatt. At det ikke er flere med engasjement for samfunnsutfordringer som for lenge siden og med høy røst har diskutert alle problemstillingene Ulserød risser opp i sin kommentar, handler om en servil og til dels vettskremt holdning til minoriteter.
I essayet «The most intolerant wins» skriver systemteoretikeren Nassim Taleb at samfunnsvitere feilaktig går ut fra at flertallet i et samfunn bestemmer. Klassekampen omtalte dette essayet behørig i fjor vår og trakk frem at det ofte heller er minoriteter som får viljen sin. I hvert fall hvis situasjonen er som følger: Minoriteten er ikke villig til å inngå kompromiss og majoriteten synes ikke det er bryet verdt å protestere. Slik kan et lite mindretall av geografisk spredte, men høylydte grupperinger få diktere normen i et helt samfunn, siterer Klassekampen.
Stigmatiserende
Det kan vaere interessant å koble Talebs betraktninger opp mot Fritt Ords siste monitorundersøkelse av ytringsfrihetens kår i Norge. Der er det flere funn som kan utfylle bildet av hva «bryet ved å protestere» kan handle om, men angsten for å bli stigmatisert som ond, umoralsk, nettroll, eller enda verre: Frp-aktig, er kanskje de viktigste stikkordene.
Kjersti Thorbjørnsrud ved Institutt for samfunnsforskning, UiO, har i denne undersøkelsen sett saerlig på innvandringsdebatten og sier at moderate stemmer holder seg unna nettopp på grunn av disse stemplene.
Dette er selvfølgelig et alvorlig, demokratisk problem, og det er liten grunn til å tro at de samme mekanismene er mindre tilstede i debatten om homofiles krav og rettigheter. Eller for den del: Transpersoners krav og rettigheter. Samers krav og rettigheter.
Og litt på siden, men med noe av den samme dynamikken: Enslige kvinners krav om assistert befruktning.
Den som vil beholde sitt gode navn og rykte, stiller ikke spørsmål ved minoritetenes krav.
Det gjør ikke pressen heller.
Journalist eller bestevenn
Det handler om mennesker. Det handler om følelser. Det handler om at ethvert samfunn skal måles ut fra hvordan det behandler sine minoriteter og sårbare grupper. Men derfra er dessverre veien kort til servilitet og kampanjejournalistikk. Og parallelt krymper ytringsrommet for divergerende stemmer – både i storsamfunnet og minst like alvorlig: Innad i gruppene. En for alle, alle for en.
Men makt er makt, enten den utøves på Stortinget eller i ly av minoritetsstatus. Makt skal granskes, konfronteres og diskuteres og det er pressens saerlige ansvar å sørge for at ulike syn kommer til uttrykk. Den skal heller ikke gi etter for press fra noen som vil hindre en fri og åpen debatt.
Da må pressens aktører først gå i seg selv, og spørre: Er jeg journalist eller er jeg bestevenn? Medierevisjonen er en fast spalte for mediekritikk. Gerhardsen har jobbet med journalistikk siden midt på 90-tallet, både for lokal og nasjonal presse, og nylig som lektor ved Nord universitet. Gerhardsen er prosjektleder i Barents Press og driver en kunnskapssatsing for norske og russiske journalister.