Den vanskelige arvefølgen
Ordnende maktskifter er demokratiets kjerneverdi. De gir opposisjonen mulighet til å komme i posisjon ad fredelig vei. Slik bidrar demokratiske prosedyrer til å nedtone konflikt. Men maktskifter behøver ikke innebaere forlengelse av kvalitet.
Det har vi sett i det siste. I USA sitter nå en narsissistisk bølle i Det hvite hus. Han kaller seg et stabilt geni. Fallet fra Barack Obama gir gjenlyd over en hel verden.
I Sør-Afrika har ANC etter mye strev kvittet seg med Jakob Zuma, en korrupt etterfølger etter – av alle – Nelson Mandela. Og i Tsjekkia – Vaclac Havels, Jan Patocka og Tomas Masaryks hjemland – er en president gjenvalgt, Milos Zeman.
Han er av sin hovedmotstander, Jiri Drahos, anklaget for å ha brakt presidentembetet ned til et «moralsk lavmål» med sine populistiske utspill og sin anti migrasjon s linje .( Tsjekkia skulle mottatt 2691 flyktninger etter EUs byrdefordelings linje, men har baret att imot 12.)
Som alle primitive autoritaere folkeforførere elsker han konspirasjonsteorier og mener flyktningstrømmen fra Syria e ren bevisstplanlagt invasjon.
Det moralske og politiske fallet er i alle tre tilfellene dramatisk. Alle eksemplene viser demokratiets sårbarhet overfor masseappell. De som vil lese en tidligadvarsel om nettopp dennestruktursvakheten veddet liberale demokratiet, anbefale såta oppi gjende n spanske filosofen José Ortega y Gasset.
Hans sivilisasjons kritiske studie fra 1929, «Massenes revolt», er usedvanlig forutseende. Der argumenterer Ortega for at demokratiet med nødvendighet må føre til nivellering av alle moralske, politiske og kulturelle standarder – kappløp mot bunnen for å tilfredsstille «folkets» krav. Det er det vi ser i Øst-Europa og USA nå.
Absolutt maktperversjon
Den europeiske liberalismen har en klassisk grunnvisjon, tilskrevet Lord Acton: All makt korrumperer, absolutt makt korrumperer absolutt. Dette er en av de få samfunnsvitenskapelige regelmessigheter som har vist seg eviggyldige.
I Sør-Afrika må den nyvalgte presidenten, Cyril Ramaphosa – selv millionaer, rydde opp etter ni års vanstyre. Få tror han vil lykkes.
I Tsjekkia er mønsteret temmelig likt. Der er statsministeren, Andrej Babis, under etterforskning for underslag av EU-midler til egne agrarforetak. Babis står Zeman naer.
I 1796 kunne USAs første president, George Washington, med sin enestående autoritet, lett ha oppkastet seg til noe naer en folkevalgt enehersker. Han valgte å tre tilbake etter to perioder og bidro derved til en tradisjon av frivillig oppgivelse av makt i den nye nasjonen.
Men en garanti for kvalitet lå ikke i denne gesten.
USA har gjennom tidene hatt mange selsomme presidenter. Men den som sitter nå, representerer antagelig bunnen. Zuma og Zemann ligger ikke langt etter.