Gamle, glemte grenser
Selv om en grense forsvinner, står ofte navnet igjen og forteller om byens historie.
Den nye byen Christiania skulle utstyres med en ni meter høy voll rundt seg i en bue fra dagens Rådhusplassen, langs det som skulle bli Stortorvet og ned til Dronningens gate.
Det tok naermere 100 år å gjøre vollen ferdig. Men da hadde bedre kanoner gjort den avleggs, så den ble spadd ut i Bjørvika for å fylle opp til nytt land.
I dag står bare navnet Grensen igjen og forteller hvor Christianias grense en gang gikk.
Et gammelt markskille
Navnet «Markskillbekken» markerte egentlig et skille for utmarken til gårdene Holmen, Huseby, Voksen og Skøyen. Navneforvrengningen til Makrellbekken oppsto antagelig på grunn av store språkvansker fordi en dansk karttegner ikke skjønte norsk bondespråk.
Christian IV ga byens borgere et stort beite- og dyrkingsland på en enorm felles «bymark». Denne nye Bymarka lå vest av Akerselva og gikk fra Bjølsen og helt ned til en liten elv, med Frogner gårds jorder på den andre siden.
Siden elven skilte mellom Bymarka og Frogners eiendom, ble den etter hvert en «Skillebekk». Flere hundre års daglig bruk forsterket navnet, slik at det fortsatte å leve etter at Bymarka forsvant og Frognerjordene ble by.
Oslo har en «Skillebekk» til, på Nittedal-siden av grensen mellom Oslo, Skedsmo og Nittedal.
Hagebyens vestre grense
Hagebyer ble mellomkrigstidens Kristianias nye måte å bo på. Hagebyene tilførte beboerne både lys, luft og skjønnhet. Kristiania Havebyselskaps byggefelt Ullevål Hageby ble et prestisjeprosjekt, som skulle vise hvordan Kristiania nå klarte å bygge riktig. Med stolthet kalte man gaten på vestsiden av byggefeltet for «Vestgrensen».
En ny stasjon på Sognsvannsbanen ble anlagt rett ved byggefeltet og fikk navnet Ullevål Hageby. Men da folk blandet navnet sammen med stoppestedet Ullevål stadion, fikk stasjonen i stedet navnet «Vestgrensa», noe den hadde til den ble nedlagt i 1999.
Artikkelen bygger på Leif Gjerlands bok Oslonavn, utgitt i 2017