Gi slipp! Det er fullt mulig å bli fornøyd med å gå glipp av mer.
I en grenseløs tid er det en tøff kunst å begrense seg. Det er verdt å «gi slipp» litt oftere og «gå glipp» av litt mer.
Å si nei når du blir spurt om noe litt spennende, er ikke enkelt. Mange av oss strever med det. Det er jo fint å vaere ønsket til et eller annet. Du er redd for å skuffe ved å si beklager ... Da er det kanskje «fomo» som har rammet deg – «fear of missing out», frykt for å gå glipp av noe.
«Er du ledig i november?»
Begrensningens kunst er beintøff. Mange prøver å trekke oss i motsatt retning, nemlig å «hjelpe» oss til å si ja til enda mer, rekke enda flere ting, jobbe smartere. Alt for ikke å gå glipp av noe som helst.
Men kanskje er det heller tid for å forenkle, ta bort, si ja til faerre gjøremål. «Å gå glipp av» blir i så fall til en aktiv, ønsket handling som krever litt innsats. Å gå glipp av noe blir noe mer og annet enn bare noe passivt, noe som bare skjer, som ved en glipp.
«Er du ledig den onsdagskvelden i november?» Jo da, jeg er det, som jeg ofte er når noen spør om noe trekvart år frem i tid. Men ledig hadde jeg faktisk også tenkt å forbli, fordi det du spør om ikke er noe som akkurat jeg må gjøre – selv om du er så lur å spørre så lenge i forveien.
Konsentrere og fokusere
Det er fullt mulig å bli fornøyd med å gå glipp av mer, med å konsentrere seg, fokusere, begrense seg. Da må du øve deg i å spørre: Hva er det som er virkelig viktig for meg? Hvem og hva er det jeg er virkelig viktig for, hvor jeg virkelig trengs?
Resultatet blir å ta bort noe, ta ut en del, og «fomo» kan bli til «jomo»:
«joy of missing out». Gjøre mindre, men gjøre det viktigere.
Når du velger bort noe, velger du faktisk noe annet, noe som er enda mer essensielt for deg. «En må velge bort noe – gå glipp av det meste – for i det hele tatt å se noe.» Sitatet kommer f raden danske psykologiprofessoren Svend Brink mann. Han er ute med sin tenksomme og kritiske bok med den språklig snodige (men gode) tittelen Gå glipp på norsk nå. Undertittelen er Om begrensningens kunst i en grenseløs tid.
Det er en poengtert og laererik bok. Brinkmann er blitt kjent for å kritisere selvhjelp s litteraturen. Han har selv langt bredere og dypere perspektiver enn kvakksalver-coachene, han er analytisk og kunnskapsrik, og mye av den siste boken har sterke politiske og sosiale innfallsvinkler. Som han sier selv: «Denne bokens aerend er å fremheve det å gå glipp av noe som en kunst, en kunst som kan begrunnes politisk, eksistensielt, etisk, psykologisk og estetisk.»
Lettere for noen
Her er jeg mest interessert i de eksistensielle og psykologiske, altså de faktorene vi direkte kan endre selv. Dét er det imidlertid ikke alle som kan, noen forvalter adskillig mer frihet enn andre. Og det er selvsagt lettere å la noe gå når du faktisk har masse muligheter å velge og vrake i. Det er ikke minst en øvelse for de privilegerte. Brinkmann ser dét og kaller det for «den elitaere fellen».
Det enkle liv er uansett ikke enkelt å få til, spesielt ikke i en tid der vi støtt og stadig blir oppfordret til å vaere grenseoverskridende. Til å «tenke utenfor boksen» og «komme deg ut av komfortsonen».
Ja, du blir fort betraktet som både kjedelig og utdatert hvis du ikke er interessert i alt det nye. Hver gang det har dukket opp et nytt sosialt medium, har jeg selv tenkt: Men jeg vil ikke ha dette, trenger det heller ikke. Jeg vil ikke legge til, jeg vil trekke fra.
Nei, enkelt er det ikke. Jeg leser her og der om hvor fint det visstnok er å vaere offline i perioder, men jeg er det ytterst sjelden selv. Alternativt går det jo an å sjekke e-post og sosiale medier litt mer konsentrert. Vel, det blir med ambisjonen for min del ...
Fri tid som luksus
Hvilket forhold du har til tid er en viktig del av temaet jeg skriver om. Selv blir jeg mer og mer glad i blanke felter i kalenderen, luksusen ved fri tid, for eksempel ettermiddager og kvelder hjemme uten noen planer.
«Tid er det nye statussymbolet» skrev kommentator Frithjof Jacobsen i VG nylig.
Han tenker da på fri tid og fritid som den ultimate frihet og overskuddsluksus. Se bare på hva ledere av det eldre slaget sier i portrettintervjuer: De skulle hatt mer tid til
... og brukt mer tid sammen med ... Det er aldri det å jobbe mer eller få til enda flere spektakulaere opplevelser de sier at de har savnet.
En luftig kalender med mye fri tid, jeg tror det er dét som blir «prestisjefylt» og ettertraktet fremover, ikke en overfylt kalender med null huller. For tiden er en begrenset, ikke-fornybar ressurs.
Å sove mer
En annen trend som peker i retning av et nytt og mer avslappet forhold til tid, er at «søvn er det nye statussymbolet», som var tittelen på forsiden av New York Times 12. april i fjor: Å sove nok, rett og slett – i stedet for å skryte av hvor lite søvn du greier deg med.
Mye forskning viser at det trolig er helseskadelig å sove lite over tid. Å jobbe med altfor lite søvn innabords er å sammenligne med å vaere beruset. Det svekker immunforsvaret og øker stressnivået. Som Amazon-eier Jeff Bezos sier det: «Mine åtte timer søvn hver natt er bra for aksjonaerene mine også.»
Men så er det alle tidsklemmene, alle kravene fra alle mulige kanter vi er engasjert – familie, barn, jobb, venner og kjente, verv, frivillig innsats, organisert fritid, osv. Det meste har vi jo valgt, ofte bevisst og med glede, men summen blir ofte i meste laget. Det er tøffe tak bare å få tiden til å gå i hop og enda tyngre tak å «ta ut» noe. Det taerer på samvittigheten, og ofte føler vi også en redsel for å falle utenfor eller sette oss selv utenfor hvis vi sier nei.
Å vaere bevisst
Jeg er knapt noe forbilde selv med hensyn til det jeg skriver om her. Snarere tvert imot. Men jeg synes det er interessante og viktige diskusjoner i emning fra flere enn Svend Brinkmann. Det handler om å vaere bevisst hva du gir plass til i hverdagen og livet ditt, for det har følger for samfunnet rundt oss også.
Jo, det er verdt et seriøst forsøk – før også dette sikkert blir spekulativ slagord-business for livsstil s co a c hen e:
Gi slipp. Gå glipp.
Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten og skriver da på egne vegne.