– Har du rosa hår og er blid, slipper du unna med mye
Programleder Line Elvsåshagen vil ikke sitte stille og se på at verden går til helvete. Derfor plukker hun opp plastbiter på gaten og maner jenter til ikke å kaste tamponger i do.
En rosa palme virrer rundt på stranden. Frem og tilbake. Dykker ned, plukker opp, kikker under busker, speider inn mot parkeringsplassen. Line Elvsåshagen har invitert venner og folk som har vaert med i NRK-serien Planet plast til plukkefest på Bygdøy. Sammen skal de forsøke å rense et lite strandstrekk for q-tips, sugerør, bruskorker og bitte små plastposebiter.
Men kommer det nok folk?
Har folk tid til å vaere med og plukke? Line er litt nervøs.
– Vet du hva jeg må nå, spør hun regissøren. – Det er en busk der borte, sier regissøren og peker mot et lavt furutre. Line lusker bort dit. Den rosablonde høye hestehalen skinner gjennom alt det grønne.
– Det var masse plast der inne også, sier hun fornøyd da hun kommer tilbake.
Nå passerer det joggere, seilforeningsbarn og pensjonister med små hunder på lufting i ettermiddagssolen ved Bygdøy sjøbad. Flere kjenner igjen den lyserosa hestehalen. En av seilemødrene roper:
– Flott program, Line! Du vet at barna plukker plast mens de seiler? Trenerne liker det ikke, men barna sier de må gjøre det, for din skyld, sier hun.
– Fortsett med det, det er nok av plast i havet, roper Line og hever to armer i vaeret.
Kosmisk lykke
Line Elvsåshagen har både fargene og følelsene utenpå. Hun møter verden med hårpalme, turkis boblejakke, tjukk vestfolddialekt og vannfast mascara. Og øser om seg med nysgjerrighet, latter og plutselige «Åh. Fy. Søren!». Hun deler klemmer og tårer like lett.
Den gullrutenominerte programlederen bjuder på sig på en måte vi ikke har sett på lenge. TV-seerne møtte henne først i Line jorda rundt, der hun åpnet programmet med ordene: «Hei, jeg heter Line Elvsåshagen. Folk tror jeg er crazy banana. Men egentlig er jeg en fornuftig pingle.»
Hun var redd for å tørke inn som en «gaeren kattedame» om hun ikke kom seg ut av sofaen og så litt mer av verden. Så da dro hun på tur, uten penger, men med kamerateam og fleksibelt mobilabonnement. Hun skulle skaffe seg mat, underholdning og losji via internett. Og ellers bli kjent med verden på best mulig måte.
Siden var det kjaerlighetslivet hun skulle reparere. Hun følte hun var elendig til å date. Så derfor brukte hun 6 episoder til å gå på stevnemøter og kline med ungkarer over hele landet. Det var en slags TV-sendt Tinder-føljetong. Uten at hun kom noe naermere en verdig utfordrer til den nåvaerende samboeren på Sagene, katten Tut. I høst gikk hun enda tettere inn på seg selv i serien
Line fikser kroppen. Der tok hun opp skjønnhetspress og kroppshysteri. Med utgangspunkt i sin egen hverdagskropp. Serien endte i en sovepose i telt langt inne i Nordmarka for å tenke igjennom det faktum at jobben med å akseptere kroppen begynner og slutter i hjernen. Det var både godt TV og en god dag, mener Line.
– Noen ganger kan man oppleve BAM!! Ekte lykke! Det er ikke så mange og de er ikke så lange øyeblikk. Men jeg har tre ultimate, sier hun. Det ene var i en ubåt på Hawaii der hun så havskilpadder svømme under vann. Det andre var midt på tomme Hardangervidda på tur med familien. Og det tredje var da hun så Jupiter i stjernekikkerten sin.
– Jeg tenkte: Der borte er det en planet, og her står lille jeg. Og så snurrer vi rundt hverandre i solsystemet. Det er deilig å kjenne at jeg er på et ydmykt besøk på denne planeten en kort tidsperiode. Og jeg vil gjøre så lite ugagn som mulig mens jeg er her, sier hun.
Plastiline
Line driver altså et TV-sendt geriljaprosjekt mot store og små ting som vi må gjøre noe med. Du kan forstå litt mer av verden, du kan bli bedre til å date, du kan klare å akseptere kroppen din, og du kan gjøre noe med plasten som «tyter ut overalt», som hun sier. Men du må gidde å begynne. Denne kampen ser ut til å basere seg på en grunnleggende tro på at mennesket kan forandre seg, bli bedre.
– Ja … har jeg egentlig tro på det? spør hun og tygger litt på det.
Så setter hun i gang, mens den rosa hårpalmen gynger og hun setter øynene i deg:
– Jeg blir så utålmodig. Som for eksempel når jeg finner ut at en utrolig stor andel jenter føler seg crap hver gang de ser seg selv i speilet. Det kan vi ikke sitte og se på. At de blir psykisk syke eller overvektige eller whatnot. Vi kan ikke sitte og se på at folk har det dritt, eller at havet har det dritt, eller at ting går dårlig i verden. Da kan man ikke bekymre seg for at man har for store pupper. Det fins viktigere ting her i livet, sier hun og trekker pusten.
– Jeg tror vi kan forme mennesker frem til de er 23. Det er der det er mest håp om å make a change. Det å få 17 år gamle jenter til å akseptere kroppen sin eller få en 22 år gammel jente til ikke å kaste tamponger i do, det kan jeg gjøre noe med. Tror jeg da, sier hun.
– Klarer du å endre hvordan folk handler og tenker?
– Jeg får masse meldinger fra folk som sier at de har plukket plast og aldri skal kaste q-tips i do, men vi må fortsette å terpe, sier hun.
Slik var det med serien om kropp også. Hun fikk tusenvis av meldinger fra jenter som sa at de var inspirert, og at de skulle slutte å sammenligne seg med moteidealene.
– Om det varer, vet jeg ikke. Kanskje går det to måneder, så føler de seg støgge igjen. Man må aldri slutte å minne folk om ting. For å skape forandring, må man aldri gi seg.
– Hvorfor er det så vanskelig?
– Mennesker er jo enkle, hvis vi ikke føler det på kroppen, så bryr vi oss mindre. Når jeg ser søppel på naert hold i egen skjaergård, da skjønner jeg at jeg er en del av det her. Jeg har skada naturen med det jeg kaster i do, sier hun.
Og nå går hun rundt i byen som en gammel dame og plukker plastbiter på gaten og tar dem med seg hjem selv når TV-kameraene ikke er med.
– Jeg håper det varer livet ut, sier hun.
Plukkefest på stranden
Det ser ut som starten på et maratonløp. Eller i hvert fall et lite 17.-maitog. Line blir rørt allerede da mengden av plukkehjelpere runder stien ned til stranden der hun står og venter.
Hun har jobbet så mye i det siste at hun blir rørt av det meste. Hun måtte gråte en skvett tidligere i dag, da en junkie kom bort til henne og sa: «Br-ra! Pl-ast-ikk! Bra!» Junkien har et poeng. Plastkrigen er alvorlig. Noe må gjøres, mener Line. I 2050 kommer det til å vaere mer plast enn fisk i havet, målt i vekt. Det er store plastøyer som duver rundt på havene. Men likevel er den plasten vi ser, bare en brøkdel av all plasten i havet. Det meste synker til bunns, eller flyter som nesten usynlig mikroplast, laerer vi i Planet plast.
I serien rydder Line rek-plast på Vestlandet, hun hjelper plastdetektiver med å sortere og telle plastbiter på Hvaler, hun sjekker magen til en død delfin på Nesodden, og hun forsøker å overtale politikere til å forby plastposer, og hun besøker kloakksystemet for å se hva som kommer fra deg og meg.
– Halvparten av plasten i havet kommer fra oss vanlige folk. Fra det vi kaster på gaten, eller i do, og som flyter videre med kloakken og flomvannet ut i havet. Der dreper plasten fisk og livet i havet, sier hun.
Det rosa håret hopper opp og ned av begeistring når voksne og barn og TV-gjester kommer tuslende ned på stranda. Noen begynner å plukke før Line får gitt dem plastsekk.
– Dere er kanskje 60 stykker, men det føles som om dere er 300. Jeg er så glad for at dere er her. Er dere klare for å plukke? roper hun.
– Jaaaa, svarer folk i blandet kor. – Herregud, da er det håp, sier hun glad, før hun går rundt og klemmer og hilser på folk. De gjennomsiktige sekkene fylles fort av plastrester.
– Er det der et sugerør? spør en liten gutt og peker.
– Nei, det er en tampong, sier en av de voksne.
Fargekoden
Line med håret, er hun blitt kalt siden hun hadde platinahvit rufsete hockeysveis på ungdomsskolen. Den utvannede rosafargen fant hun etter en lilla leggevann-episode på nyttårsaften i Tallinn.
Egentlig er hun lyseblond, som Emil i Lønneberget. Men på skjermen oppfører hun seg mer som en miks av Pippi Langstrømpe, Christine Koht og Tore Strømøy. Modig, fargerik og empatisk.
Den rosa hårfargen fungerer som icebreaker, merkevare og kamuflasje. Og kanskje et trekkplaster for folk som er yngre enn henne. For et par år siden ble hun invitert til å holde tale til de borgerlige konfirmantene i Larvik. Da ba hun dem om å roe seg ned.
– Det folk i den alderen frykter mest, er dårlige karakterer, syke foreldre og at verden skal gå til helvete. Den treeren eller femmeren er ikke det livet handler om, men å bruke tid på de menneskene som du har det bra sammen med. Zoom ut fra de små detaljene som gjør at du går i kjelleren. Det skulle noen sagt til meg da jeg var 14.
– Hvilken type 14-åring var du?
– Jeg var ikke super-rebell, men jeg hadde naglebelte og kamobukse. Jeg elsket å gå på skolen. Satt foran i klasserommet og hadde 100 irriterende spørsmål til laereren. Jeg fikk lov til å vaere meg. Og det har jeg fortsatt med, sier hun.
Forever young
Line vil at alle skal få vaere seg selv.
Det er adferden hun vil forandre. Personligheten er det ofte lite å gjøre noe med. Og Lines følelser tyter ut som plasten på stranden. I et av programmene av Line fikser kroppen tok hun en personlighetstest.
Hun skåret helt i toppen på både gjennomføringskraft, beskjedenhet og engstelighet. Altså en nevrotisk, ydmyk doer.
«Det ser ut som litt av en jobb å vaere deg», sa Harald Eia da han presenterte resultatene for henne.
Det var hun for så vidt enig i.
– Det er vanskeligst for de rundt meg, som må forholde seg til alt det nevrotiske, sier hun. Listen over ting Line er redd for er lang. Men på topp tre, i konkurranse med redsel for å bli blind eller at moren skal kraesje på vei hjem til Larvik, der ligger frykten for Donald Trump, frykten for døden og frykten for at verden går til helvete.
– De verdiene som sprer seg i kjølvannet av Trump, er farlige. Men alt det undertrykte sinnet som Trump er en reaksjon på, trenger jo å få komme ut, sier hun og plukker opp telefonen som vibrerer.
– Se, ny notification poppet inn nå: Trump sier at forholdet til Russland
er verre enn under den kalde krigen. Helt utrolig!
– Hva med andreplassen?
– Vil du gå down that road? Er du klar for det?
–Vi kan prøve. Er du mest redd for din egen død, for død som noe filosofisk-religiøst konsept, eller er du redd for at de rundt deg skal dø?
– Alle tre tingene. Jeg er også redd for alderdom. Det er helt forferdelig.
Det er vanskelig å se hvordan en kropp forfaller. Når du ser gamle mennesker på et eldresenter som tidligere kunne hoppe og sprette og gå, plutselig nå sitter bom fast i en stol, fordi musklene er så svake, sier programlederen som i 2013 ble inkludert i Gyldendals årlige antologi av lovende forfatterspirer.
I novellen Nå skjer det jobber hovedpersonen på et gamlehjem i byen. Hun kommer hjem til mormorens bursdag, men klarer ikke holde tale fordi hun synes så synd på mormoren som er ensom og gammel og alene.
– Dyr og eldre mennesker er det jeg liker aller best. Det er det som kan gjøre meg mest rørt, sier hun.
– Kanskje er det fordi jeg så lett kan føle meg fanget. Tanken på å sitte stille i en stol og ikke klare å komme seg inn på kjøkkenet fordi det er for tungt å gå med rullatoren, føles klaustrofobisk for meg, sier hun.
– Alle blir jo gamle?
– Jeg vet, men jeg vil jo leve evig! Tenk på all kunsten som ikke er blitt laget. Nye impulser, nye ting vi kan laere noe om. Hjernen vår, for eksempel. Jeg skulle gjerne leve 300 år til og se hva vi klarer å finne ut av om hjernen. Men det får man ikke tid til, for man må faen meg dø, sier hun og slår ut med armene.
– Hvor dritt er ikke det?
Delete-delete
Kanskje det var noe i oppveksten på Brunlanes som gjorde henne til en sånn som tør sitte på TV og snakke til tissen sin via et speil og love at nå skal det bli onani tre ganger om dagen i en uke.
Det var i alle fall en avslappet holdning til kropp i oppveksten. Faren er lege, moren fysioterapeut.
– Jeg kommer jo fra landet, man er ikke så jålete der, familien min bryr seg ikke om hvordan man ser ut. Det mamma og pappa har sagt, er stort sett: Stå på, du klarer det!
– Du klarer å snakke om onani på TV? – Da vi skulle ha den episoden med
Line fikser tissen, måtte jeg ringe hjem til pappa og fortelle det. Men han bare lo seg i hjel.
– Dukket nett-trollene opp i stedet?
– Har du hørt om nettsamfunnet Jodl?
– Eh, nei.
– Det er et av de verste sosiale mediene, fullt av anonyme rykter og sladder og dritt. Det leser jeg aldri. Leser ikke kommentarfeltene i Dagbladet og VG. Holder meg unna Facebook. På mine egne kontoer kommer det stort sett nestekjaerlighet.
– Det er overraskende, egentlig?
– Det å ha rosa hår og vaere blid, da slipper du unna med mye. Det at jeg ikke er så skremmende, det gjør at folk ikke er ute etter å ta meg for så mye, sier hun og legger til:
– Det er jo noen dick-pics i ny og ne. Men da er det bare delete, delete, og så går verden videre!
Lei av Line
Etter tre TV-serier med Line gjør ditt, Line gjør datt, har hun zoomet skikkelig ut. Serien som går på TV nå, handler om noe så usexy som plast i havet. Det er videre perspektiv nå.
– Du aner ikke hvor lei jeg har vaert av «Line». Og min kropp, mine pupper, min rumpe, mitt følelsesliv, mine kjaerester.
– Hvordan har det vaert å jobbe med noe litt viktigere enn din egen intimsone?
Hun legger seg bakover, presser ut en tynn lyd gjennom sammenbitte tenner og strekker to tomler opp i vaeret.
– Det er så fantastisk! Når du lager TV om et innadvendt problem, som er personlig, og handler om å fortelle om deg selv, så går du på jobben og tenker på deg selv, og alle andre er opptatt av hvordan det går med deg. Det er lett å forsvinne totalt oppi din egen raev. Venner har måttet be meg om å komme meg ut igjen … Det er faren med denne formen, alt i livet blir en jobb, sier hun.
– Så nå er du ute?
– Det er så fantastisk å jobbe med noe som handler om the circle of life. Det handler om fremtiden vår, hvordan vi behandler planeten vår, sier hun.
Plastpozen
Line har en spekkhugger på fronten av den rosa college-genseren. Vi har fått låne henne fra TV-opptaket noen
minutter før solen går ned. Fotografen vil at hun skal krype ned i en svart søppelsekk, slik at bare den rosa hestehalen stikker opp. Line hopper oppi, drar sekken opp.
– Dere vil ha bare dotten?
– Ja, hvis det er lov å si?
– Jeg har lov til å si det. Ikke du, sier hun og humrer bak plasten da vi surrer fast hestehalen på toppen av plastsekken.
– Det er sjelden jeg har hatt to mannlige stylister på et fotoopptak, sier hun.
Og så blir hun sittende, stille, inne i sekken. Klikkene fra kamera er omtrent det eneste vi hører. Måkene skriker svakt langt borte. En dame med hund blir stående og se på opptrinnet. Solen blinker i vannet. En svane naermer seg sakte. Line holder kjeft bak plasten. Da fotografen er fornøyd, drar vi av den svarte sekken. Line smiler fornøyd der hun sitter.
– Var det varmt og klamt der inne?
– Nei. Det var så deilig! Vanligvis når jeg skal finne ordentlig roen, så tar jeg på hettegenser med hvalmusikk på ørene og vandrer rundt på et kjøpesenter. Jeg har så høy puls at jeg alltid leiter etter måter å roe meg ned på, sier hun.
– Etter en stressende dag å få sitte der inne i mørket med naturlyder rundt seg. Uten noen forventninger. Det var skikkelig meditasjon.
– Det må bli fast avslutning av hver opptaksdag?
– Plastterapi for hodet!