Tøv om det norske holocaust
«Det var vårt politi, våre embetsmenn og våre naboer som sendte de norske jødene til sin død. Dette er egentlig ikke kontroversielt. Det er en del av historien vår.» Ordene tilhører skribent Eirik Eiglad. Vi er alle «Quislings barn», sier han, selv om ikke «alle nordmenn er nazister».
Tidligere er brukt formuleringer som «vi (det norske sivile samfunn) lot det skje», noe som også er uhyre problematisk og i strid med alt vi vet om en sivilbefolknings mulighet til å stå imot dødelig totalitaer maktbruk av den type Norge var utsatt for i det aktuelle året 1942. Men Eiglad går lengre: den norske kvinne og mann «sendte de norske jødene til sin død». Hvis ikke dette er kontroversielt, har vi som historikere tapt, og forståelsen av hva det vil si å vaere okkupert, har havarert.
Ahistorisk og forvirrende
Denne «nasjonale sjølvpiskinga» har pågått lenge. Det serveres en graut av «norsk», uten presisering, delaktighet i den verste forbrytelsen under krigen. Det er ahistorisk og forvirrende. Hva sier disse påstandene om innsikten i nazismen som historisk fenomen? Hvilke offer forlanger en fredsgenerasjon av krigsgenerasjonen i deres møte med kanskje den verste forbrytelsen i menneskehetens historie?
Landet ble haertatt i 1940 av en militaermakt som hadde tilleggsambisjoner: Okkupanten skulle nazifisere Norge, og dessuten skulle de løse landets «jødeproblem», som jo ikke fantes, men tankegodset bakom lå innbakt i nazismens vesen. Hvordan og når denne «løsningen» skulle gjennomføres for Norges del, var aldri sagt fra Berlin.
I mellomtiden ble jødene forskjellsbehandlet, trakassert, arrestert, sluppet ut igjen, håp gjenoppsto og håp brast. Lovlig valgte norske myndigheter satt i London uten mulighet for å gripe inn. Quisling med sin «regjering» var antisemitter og pådrivere. NS-medlemmene var – i varierende grad – ideologiske antisemitter og må ta sin del av ansvaret.
Norske kvinner og menn som ikke var infisert av nazismen, og det var godt over 95 prosent, bivånet med vantro det som skjedde. De hadde sett laerene bli arrestert og stuet sammen i et lasteskip, de så stadig arrestasjoner av motstandsfolk, de så etter hvert studenter og offiserer bli sendt ut av landet i tysk fangenskap. De leste jevnlig i avisene om henrettelser av nordmenn. Det var dødsstraff for å hjelpe jøder på flukt. Likevel har historiker Ragnar Ulstein dokumentert redningen av over tusen jøder, utført av norske kvinner og menn.
Tidsvitnene er sterkt savnet
Det var den tyske okkupasjonsmakten «som sendte de norske jødene til sin død», helt i tråd med den nazistiske ideologi. Landets lovlige politiske ledelse var satt ut av spill. De som engasjerte seg for å hjelpe jøder, levde selv i konstant fare for å bli arrestert, torturert, henrettet eller bli deportert til en konsentrasjonsleir i Tyskland.
I dag har vi dessverre ikke Leo Eitinger, Julius Paltiel eller Samuel Steinmann iblant oss, for å nevne noen som kunne ha bidratt med tidsvitnets autoritet. De er sterkt savnet!