Verdens tøffeste topptur
Jostedalsbreen rundt er ikke en skitur for alle, men stadig flere nordmenn setter seg selv på prøve i den norske fjellheimen.
Å runde halvparten av den største isbreen på det europeiske fastland, er ingen søndagstur — men det er en opplevelse du aldri vil glemme.
Mai 2017: – Ikke la dere lure. Dette er bare en fin start ...
Tindeveileder Sigurd Felde smiler og myser inn mot Jostedalsbreens hvite kuppel. Det er godt over 20 varmegrader og sola speiler seg i fjellet Skåla (1848 moh.) i Nordfjord. Fjellsiden vi står i blir ofte betegnet som «Norges lengste motbakke». Bak Felde følger sju turdeltagere med høye forventninger og enda høyere puls.
En halvpart av Jostedalsbreen rundt er den tøffeste toppturen du kan betale deg med på. Nå håper Felde å gjøre den til kommersiell suksess.
Dette må ikke forveksles med den klassiske vårskituren Josten på langs, da man går over breen på fire dager. Rundt-varianten går opp og ned brefall, fjelltopper og daler med skibestigningsutstyr. Det er et helt annet konsept, med hovedvekt på lange nedkjøringer og jakt på god snø i vill natur.
Søker utfordringer
Interessen for å søke større utfordringer i norsk natur er økende. Nordmenn er blitt mer nysgjerrige på eget land, forklarer Mats Hoel Johannessen i Hvitserk Eventyrreiser, en av Norges ledende aktører innen ekspedisjonsreiser:
– De siste årene har det også kommet flere norske alternativer tuftet på «Haute Route» (toppturen mellom Chamonix og Zermatt, journ.anm.) Lange skiturer med skibestigningsutstyr er populaere. Også turer som Finnmarksvidda på ski er mer populaere enn noensinne. Elementene og distansene gjør at man får ekspedisjonsfølelsen, en følelse stadig flere ser etter.
– Toppturer har vaert populaere over flere år, sier Margrethe Assev, kommunikasjonsrådgiver i DNT.
Tid og råd
– Vi har økonomi og tid til det. Drømmen om det spektakulaere, kombinert med synligheten av aktiviteten, trekker også. Men det er ganske få som reiser på de lengste og mest strabasiøse turene, sier hun.
– Når det gjelder toppturer, så ser vi en større økning i langturer generelt. Her har
også utstyrsrevolusjonen de siste 15 årene gjort aktiviteten mer tilgjengelig, sier Annette Bischoff, instituttleder ved institutt for friluftsliv på Høgskolen i Sørøst-Norge.
Kongelige utsikter
Tilbake ved Jostedalsbreen har det vaert en stjerneklar natt i den nye DNT-hytta på Skåla.
Den første nedfarten har likevel speilblank is ned mot foten av Tindefjellet. Resultatet blir en liten nesestyver på en av deltagerne. Det plastres og gires om for å gå over fjellet, inn på breen og mot Bings Brekuppel.
– Det er fascinerende. Om man hadde smeltet all isen i Jostedalsbreen, kunne vannet fylt Mjøsa to ganger, sier tindeveileder Felde, som også er utdannet geolog.
Gruppen tygger sakte på polarbrød mellom godordene om utsikten mot Lodalskåpa. Fjellet med kallenavnet «Vestlandsdronninga» har pyntet seg ekstra denne dagen. Lett pudret stikker toppen ut av breen som en diva i rampelys. Det er en utsikt det er lett å bli stolt nordmann av.
Hun står for tur dagen etter, men først tar Felde oss gjennom et krevende terreng fylt av bresprekker og fjellhyller ned mot Bødalssetra. Den slitte og tradisjonsrike setra skifter raskt odør fra gammelt treverk til sure sokker.
Et par ganger fylles dalen av drønnene fra store skred.
Å vaere midt i det
– Spenningen ligger mye i å vaere i så dramatiske fjell og omstendigheter. Man er utsatt for bresprekker, steinsprang og snøskred, men trygg med en god fjellfører. Å få vaere med på å beherske dette, er helt eventyrlig, sier Olav Stadaas. 57-åringen fra Oslo har tidligere gått bl. a. kjente «Haute Route» mellom Chamonix og Zermatt i Alpene.
– Der kan høyden vaere en utfordring for turformen, samtidig er skikjøringen og naturen rundt Jostedalsbreen helt på høyde med Alpene. Jeg syntes det er mer spektakulaert her hjemme.
Inn i det ukjente
Morgenen etter danser turfølget over små bekker i Bødalen, før det tas fatt på den dryge stigningen mot toppen av Lodalskåpa (2083 moh.). Skisporet blir lagt opp Brattbakkane. Navnet er godt begrunnet – 700 høydemeter i en jafs. Pluss litt klatring med tau før man når toppen.
Jubelen fra åtte voksne mannfolk forsvinner stille utover den massive breen. Denne utsikten er ikke hyllevare. Sammen med føreren gir den sjeldent god motivasjon.
– Hittil har vi stort sett gått i kjent terreng, nå skal vi inn i det mer ukjente. Dere får tidenes lengste nedkjøring herfra, sier han.
Skituppene settes ned mot Strupebreen. Solen har varmet opp til perfekt vårsnø over lekent terreng fylt med gigantiske is-klosser. Nedkjøringen flater ut i Stordalen. Når følget har forsert en svingete elv for tredje gang og staket seg gjennom utallige kubikk med bjørkekratt, logger dagen 2200 høydemeter og 32 kilometer distanse.
Vi er i Jostedalen.
Den farlige kulen
Ingen klager på de hjemmelagde kjøttkakene på Jostedal Hotell eller pilsen i vårsola. Men dette er ikke en tur som legger vekt på for mye restitusjon.
De to neste dagene baerer det opp på de lokale brearmene i Jostedalen. Og det begynner å taere på. Men fjellføreren er i god form.
Mens klatreseler tas på ved Tunsbergdalsbreen, Jostedalsbreens lengste arm, forklarer Felde hva han ser etter i en brefront som skal krysses.