Å melde seg inn i klubb
En legendarisk skikkelse i Oslos sjakkmiljø var «Disch», som i perioder levde av sjakkundervisning. Tom Jenkins støtte på «Disch» i et klasserom fylt med sjakkbrikker i 1965 og ble invitert til å komme i sjakklubben (Oslo Schakselskap). To år senere hadde Jenkins totalt spilt tre sjakkpartier med klokke da han første gang tok heisen opp i Bogstadveien 30. «Røyken var så tett at det var vanskelig å se inn i galehuset.»
Jenkins stotret frem: «Jeg ser etter Disch». Velkomstkomiteen plasserte ham ved et brett med motstander Nilsen som ydmyket den nyankomne både på brettet og verbalt. Da Nilsen hadde brukt ca. 10 sekunder på å sette Jenkins matt, sa han: «Deg skal vi nok få langt.»
En slukøret Jenkins var få minutter etterpå på vei ut av klubben for godt, da han møtte «Disch», som var på vei inn. Det reddet sjakkkarrieren.
Kort tid senere var klubbformann Bøckman over ham og tilbød et verv i sjakken: «Jeg har spurt alt som kan krype og gå, det er snart bare deg igjen. Kunne dette vaert noe for deg?» Dermed var det gjort.
Jenkins ble en sentral skikkelse i styre og stell, blant annet som president i Norges Sjakkforbund. Han spilte etter hvert gode trekk på klasse-1-nivå, men var uheldig i dette partiet mot meg, det eneste partiet han har spilt som er kort nok til å få plass i dagens spalte. Trekkene ble utført i klubbmesterskapet i Oslo Schakselskap for 32 år siden. Jeg husker at Jenkins (hvit) var opptatt med diverse organisatoriske gjøremål under den korte seansen: 1.e4 c5 2.b4!? cxb4 3.a3 d5 4.exd5 Dxd5 5.c3 Lf5 6.axb4 Lxb1 7.Txb1 De4† Det ryker et helt tårn. 0–1. I dag er Jenkins aeresmedlem i klubb og forbund.