«Noen må redde musikalene»
Hvorfor blir Shakespeare og Ibsen behandlet som kunst, mens Hair og Grease bare skal selge billetter?
Det skulle vaere musikalenes vår i år, med premierer på Spelemann på taket, Grease, Trollmannen frå Oz, Hair og Kristin Lavransdatter, mens The Book of Mormon, Snøkvit og Les Misérables fremdeles var på repertoaret.
Men istedenfor våryre oppsetninger, med ambisjoner om å forføre, erobre og fornye, ble flere av premièrene som vaermeldingen for øvrig: Glatte, grå og kjedelige.
Men markedsavdelingene har nynnet hele veien til april. Etter halv spilleperiode og elendige terningkast hadde Grease solgt hele 35.000 billetter, mens Trøndelag Teater regner med å komme opp på samme nivå med Spelemann på taket.
I samme gode selskap er Hair på Oslo Nye Teater, som til tross for dårlige kritikker, solgte like mange billetter.
Kritikersuksessen Les Misérables på Folketeateret solgte hele 150.000 billetter før teppefall rett før påske. Hvorfor selger musikalene så godt? Jeg tror svaret er enkelt. Fengende musikk, sterke emosjoner og dramatiske historier har en enkel vei inn i folks hjerter.
En provokasjon i Edinburgh
– Musikk er som lukt, den kan minne deg om noe i barndommen. Det samme kan man ikke si om tekst, sa Ibsenprisvinner Christoph Marthaler da jeg møtte ham i Hamburg før offentliggjøringen av prisen. Selv skapte han bølger da han i 2010 prøvde seg på My Fair Lady i Basel.
Skjønt, det var jo ikke My Fair Lady, det var en fri, avantgardistisk tolkning av stykket som han ga navnet Meine faire Dame. Handlingen var endret, men deler av musikken var beholdt.
Stykket var satt i et språklaboratorium, og Higgins laerte