Tar debatten via omveier
Vigdis Hjorth deltok lite i debatten som hennes forrige roman skapte. I fire gode essays om andre forfattere forsvarer hun sin egen skrivestil.
Vigdis Hjorth var stort sett taus i diskusjonen som fulgte utgivelsen av hennes roman Arv og miljø (2016). Når mange nå føler seg ferdig med debatten, er det interessant nok hun som dveler ved grunnleggende spørsmål om forfatteres ansvar og frihet. Hjorths nye essaysamling er en vandring i litteratur som på en aller annen måte åpner for refleksjoner om kunstens nødvendighet og etiske dilemma.
Men heller ikke her går Hjorth rett på sak. Faktisk omtaler hun ikke Arv og miljø ved navns nevnelse. Enkelt fortalt består Å tale og å tie av fire essays der Hjorth utlegger tekster av Alf Prøysen, Agnar Mykle, Søren Kierkegaard, Peter Handke og Alexander Kielland.
Den oppmerksomme leser vil oppdage at hun samtidig parerer kritikken mot Arv og miljø.
Vil ikke vaere personlig
Det er en vellykket og snedig strategi. Essays fulle av hint og indirekte kommentarer kan ofte bli for avanserte for sitt eget beste, men Hjorth veksler smidig mellom de ulike nivåene.
Selve metoden kaster også lys over hennes taushet i virkelighetsdebatten: Vigdis Hjorth vil rett og slett ikke vaere personlig i den offentlige samtalen om Arv og miljø. I denne essaysamlingen gir hun en forståelig begrunnelse for sin posisjon:
«Å vaere aerlig er ikke ensbetydende med å si alt», skriver hun. «Når en forfatter bruker ordet roman om en tekst, også om elementer i den er hentet fra eget liv, er det ikke av feighet for å unnslippe faktasjekking eller moralske bebreidelser, og det gjør hun ikke uansett, har det vist seg. Det er fordi forfattere flest har dyp innsikt i hvor vanskelig det er å skrive noe som er sant for andre enn forfatteren selv.»
Kielland fikk det ikke til
Sitatet er hentet fra et essay som egentlig handler om Alexander Kielland og hans forsøk på å skrive en selvbiografi. Det ble aldri noe av biografien, men forfatterens notater er publisert i boken Agerhøns med Champagne.
Hjorth gransker notatene for å skjønne hvorfor Kielland aldri kom på glid med selvbiografien. Hun trekker en nydelig parallell til Telemark-romanen av Dag Solstad. Både Kielland og Solstad nekter å levendegjøre, men vil la de «historiske fakta tale for seg». Hjorth ender opp med å støtte Kielland i «hans avståelse».
Hvem er uenig?
Forfattere må ta seg friheter for å skape noe vesentlig. Vigdis Hjorth holder hardt på denne tradisjonsrike ideen, samtidig som hun erkjenner skadepotensialet. Hun forteller at hun «føler lett kvalme» ved tanken på den smerte frie kunstnere kan påføre andre mennesker.
I grunnen er det lett å vaere enig med Hjorth i hennes argumenter for kunstnerisk frihet. Ja, hvem er egentlig uenig?
Som Hjorth selv påpeker, var det knapt noen av deltagerne i den norske debatten om den østerrikske forfatteren Peter Handke som mente at han ikke var i sin fulle rett til å skrive anstøtelige tekster om krigene på Balkan. I virkelighetsdebatten er det ytterst få som har tatt til orde for at Knausgård, Espedal eller Hjorth burde sensureres.
Går rundt grøten
I frie demokratier med sterke kunstneriske tradisjoner vil debattene foregå på et mye mer detaljert nivå. Naturligvis kan det stå strid om kunstnerens budskap, metode og virkemidler uten at det rokker ved frihetsidealet.
Men nettopp slike detaljer er Vigdis Hjorth mindre interessert i å diskutere. I det ellers friske essayet om Agnar Mykle hopper hun bukk over det som gjorde forfatterskapet kontroversielt, nemlig bruken av levende modeller. I stedet konsentrerer hun seg om spenningene som oppstår i grenselandet mellom litteratur og politikk.
Både Handke og Mykle blir eksempel på forfattere med en tvilsom politikk som Hjorth kan kritisere, men likevel forsvare på prinsipielt grunnlag.
Forfattere gjør valg hele tiden
Selvfølgelig ville det vaere av langt større interesse om hun diskuterte Mykles bruk av levende modeller og hans metodiske valg i personskildringen. Forfattere er også fagfolk som hele tiden gjør vurderinger i utformingen av et manus. Det er ikke slik at «den kunstneriske nødvendigheten» presser frem ett eneste alternativ når det gjelder graden av eksempelvis fiksjonalisering.
På dette sentrale punktet føles det som om Vigdis Hjorth går rundt grøten. Essaysamlingens indirekte metode blir en enkel løsning. Som helhet er Å tale og å tie likevel en bok som gjør leseren klokere på Hjorth selv. Dessuten vekker den lysten til å finne frem de andre forfatterne hun skriver så bra om.