Kunsten å vaere kunstner
«Først og fremst bør kunstneren vera kunstnar. Det er vanskeleg nok», sa forfatteren Olav H. Hauge i 1981. Han har fremdeles rett.
Jeg vet om svaert få som tar flere sjanser og lever med høyere risiko enn kunstnerne. Her er noen konkrete eksempler:
Den unge kvinnen som hadde en attraktiv jobb i publisering, men som skrev musikk på fritiden og drømte om å bli musiker på heltid.
Hun som forlot en fast jobb fordi hun ville skrive bøker og reise rundt og holde foredrag om dem.
Hun som var en av landets fremste kunstnere i flere tiår, og så ble minstepensjonist – for det hadde aldri vaert noe til overs for å spare til pensjon.
Alle dem som aldri vet hvordan neste års inntekter ser ut, men lever fra stipend til stipend, fra utstilling til utstilling, fra bok til bok og håper det beste.
Dette er hva jeg vil kalle økonomiske høyrisiko-tilvaerelser. Og dette er kunstnerliv i 2018.
Både beundret og baktalt
Kunstnere blir beundret i Norge, saerlig forfattere, men blir også baktalt og latterliggjort i den umodne kulturnasjonen Norge som dyre for det offentlige, unyttige og vanskelige eller umulige å forstå. Likevel velger de denne profesjonen, dette livet.
Sammenlignet med de fleste andre land er Norge, relativt sett, godt stilt når det gjelder den offentlige kunstog kunstnerpolitikken, ikke minst for litteraturen og forfatterne. Og den norske velferdsstaten har et finmasket sikkerhetsnett. Norske akademikere får ofte ikke fast stilling før de er godt opp i 40-årene. Men de fleste kunstnere får det – aldri. Den økonomiske usikkerheten er selve eksistensmodusen, og med den som grunnlag skal kunstnerne skape noe virkelig godt, tolke virkeligheten for oss på nye måter.
Åndsverk i flyt
Nå om dagen pågår det politiske prosesser som kan gjøre det enda mer utrygt for utøvende og skapende kunstnere: Åndsverkloven fra 1961 blir revidert, og flere omstridte forslag kan bli vedtatt av Stortinget tirsdag 15. mai. Allerede 8. mai kommer innstillingen fra familie- og kulturkomiteen, og det er stor spenning knyttet til paragraf 71 om hvorvidt opphavsrett blir overdratt til oppdragseller arbeidsgiver når en kunstner skaper et verk i et oppdrags- eller ansettelsesforhold. Flere store kunstnerorganisasjoner vil ha bort denne nye paragrafen, og en del politikere har uttrykt forståelse, men den står der fortsatt som et forslag.
En annen endring som kan bli vedtatt er paragraf 43, som innebaerer at offentlige klasserom fra nå av skal regnes som «private rom», og at kommunene/fylkene derfor ikke lenger skal betale vederlag for strømming av film og musikk. Bare dette utgjør titalls millioner for norske kunstnere.
Alt dette svekker kunstneres mulighet til å leve av det de skaper. Det er trist i en situasjon der opphavspersoner er presset fra mange hold, ikke minst fordi musikk- og filmindustrien er dominert av globale selskaper med meget høy lønnsomhet.
Svak økonomi
Å vaere den som skaper kunsten er derimot ikke lønnsomt for de fleste. Kulturløftet gagnet ikke kunstnerne direkte, de tjente 15 prosent mindre på sitt kunstneriske arbeid i 2013 enn i 2006. I samme periode økte nordmenns snittlønn med 23 prosent. Billedkunstnerne hadde en gjennomsnittlig inntekt på 89.000 kroner i året fra kunstnervirksomheten og mistet 11 prosent av inntekten sin i perioden ifølge Dagbladet.
Vanlige borgere kjøper lite billedkunst og investorene er få. Og når de sistnevnte kjøper norsk, er det stort sett mannlige billedkunstnere, til tross for at de fleste kunstnere er kvinner. De offentlige museene har ytterst små innkjøpsbudsjetter, og utstillingshonorarene rundt omkring er ofte meget beskjedne, hvis de finnes overhodet.
Tenk om det gikk an å skape en kunstpolitikk som ikke bare dreier seg om stipender, men som også setter flere kunstnere i stand til å leve av sin egen kunst?
Frafallet er stort. Jeg kjenner til en som sluttet som skuespiller fordi kampen om rollene ble for tøff, albuene for spisse. Det ble for strevsomt og ensomt. Nå jobber han som psykolog.
Redde for å ytre seg
Vi har hatt heftige diskusjoner de siste årene om svekket ytringskultur og trøblete klima for kritikk i norsk arbeidsliv. Også norske kunstnere legger sterkere bånd på seg: Forskningsprosjektet «Status for ytringsfrihe-
ten i Norge» viste i 2014 at nesten halvparten av de spurte kunstnerne tenker på at de ikke skal «støte menneskers religiøse holdninger». 35 prosent mener at deres kunstneriske ytringsfrihet «er berørt av fremveksten av politisk korrekthet i samfunnet».
Jo, det er faktisk en utsatt tilvaerelse å arbeide som kunstner. Alt dette minner meg om den finlandsksvenske forfatteren og komponisten Elmer Diktonius´ utsagn: «En kunstner må ikke si bare hva andre mennesker ikke kan si, men også hva de ikke våger å si.» Begge deler er krevende, det siste er kanskje det vanskeligste for tiden.
Saerlig deler av samtidskunsten strever dessuten med å kommunisere med selv interesserte borgere og språket som omgir kunsten er ofte innkapslet og pretensiøst. Noen kommuniserer imidlertid så godt at de blir mediefenomener fordi de er så gode til å iscenesette seg selv. Pushwagner, Terje Brofos, som blir bisatt fra Kunstnernes Hus mandag 7. mai etter et sterkt og fargerikt liv, er et eksempel. Han har i perioder skapt virkelig betydelig kunst. Men det er verdt å spørre hvordan hans posisjon ville vaert hvis han selv hadde vaert usynlig og «kjedelig».
Skaper interesse for kunst
Kunstnere som Pushwagner åpner uansett vanlige kunstinteressertes øyne på nye måter, de får folk til å bli interessert også i andre kunstnere, fordi de faktisk har laert seg å like kunst. Men det å få et marked skaper også ulike reaksjoner blant kolleger i kunstverdenen. Noen gleder seg, andre blir skeptiske: «Er han i ferd med å bli dårlig? Kan noe virkelig godt selge så bra?»
Nå er vi imidlertid langt unna virkeligheten til den vanlige, norske kunstner. Hverdagen dreier seg om å sende svaert små fakturaer og håpe man greier seg dette året også. Et liv fullt av mening, men fattig på midler. De aller fleste av oss ville ikke orket det. Derfor fortjener kunstnere større respekt for å leve med så høy risiko.
Jeg forsto etter hvert de dristige valgene til de to unge menneskene jeg nevnte i starten: Hun som sluttet i en helt annen jobb for å bli musiker, hun som valgte bort alt annet for å bli forfatter. I dag er de begge i første klasse i hvert sitt felt.
Takk for at dere trodde på kunsten og dere selv.
Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke, og skriver da på egne vegne.