Hvem er egentlig innvandrermannen?
Umar Ashraf og
Linn W. Firdaous Nikkerud (red.)
Kjaere bror
Frekk forlag Det er befriende å lese fortellinger som overrasker, som viser fram sårbarheten til innvandrermannen, ikke bare hans sinne over å bli puttet i bås Fjoråret var preget av både skamløse jenter og #metoo, og de blottla maktstrukturene som kvinner generelt og innvandrerkvinner spesielt lever med hver dag. Plutselig var det synlig for alle at mange kvinner fortsatt lever under patriarkatet, og sosial og seksuell kontroll står for fall.
Hva skjer med unge innvandrermenn i denne tsunamien av avsløringer? Når de skamløse jentene peker på hvordan de blir kontrollert av sine brødre, reiser det et åpenbart spørsmål: Hvem er «brødrene»?
Kampen mot stereotypiene
Denne boken søker å svare på det. Den unge innvandrermannen er offer for en rekke fordommer og trangsynte meninger og dukker stadig opp i den politiske debatten med negativt fortegn.
Han er selvfølgelig også et individ, med alle individets motstridende ønsker og drømmer, og med
denne boken skal han få hjelp til å bryte fri fra stereotypiene.
Også den unge innvandrermannen trenger å gjøre opprør mot de patriarkalske undertrykkingsmekanismene han selv blir tvunget til å videreføre, postuleres det fra flere skribenter i denne boken.
Dette er en antologi, med et bredt spekter av skribenter, nesten alle med innvandrerbakgrunn: Forskere og skribenter tilknyttet den partipolitisk uavhengige tenketanken Minotenk og kjente samfunnsdebattanter; det er fiksjonaliserte fortellinger og selvutlevering, forskning og agitasjon side om side.
Forskjellsbehandling i Groruddalen
Introduksjonskapittelet av forsker Monika Grønli Rosten beskriver forskjellsbehandling av gutter og jenter i Groruddalen. For når innvandrerjenter skal frigjøres fra sine brødre, innebaerer det at brødrene blir stereotypisert og etterlatt med roller det kan vaere vanskelig å baere: De er sinte undertrykkere og skoletapere, eller slåss seg inn i advokat- lege- og ingeniørjobber (såkalte ALI-yrker).
«Minoritetsmannen» er blitt en karikatur i norsk offentlighet, et bilde vi bruker i hverdagen for å tenke med, en stereotypi vi legger utenpå folk. For noen blir begrepet en tvangstrøye som begrenser deres muligheter for samfunnsdeltagelse,» skriver Rosten.
Svaert mange av skribentene følger opp dette enkle og tydelige budskapet, som er viktig nok. Problemet er kanskje at i denne boken, i motsetning til «de skamløse jentenes» (Nancy Herz, Sofia Nesrine Srour og Amina Bile) bok Skamløs, forsvinner mye av de individuelle historiene til fordel for kampen mot og diskusjonen av denne karikerte figuren. Jeg tror at vi trenger merkelige, overraskende, individuelle historier fra innsiden av denne mannen for å få øynene opp for ham.
Psykisk sykdom og helgepappa
Derfor er det befriende å lese fortellinger som overrasker, som viser fram sårbarheten til innvandrermannen, ikke bare hans sinne over å bli puttet i bås. Zeshan Shakar og Abdirahman Hassan skriver om henholdsvis å ha et barn utenfor ekteskap (hvilken skam og sårhet det er å vaere helgepappa) og å vaere alvorlig psykisk syk innenfor en kultur der man i kanskje enda mindre grad enn i den tradisjonelle norske snakker om vanskelige følelser.
Det må vaere lov å vaere litt skuffet over at journalist Noman Mubashir ikke forteller om hvordan det var å komme ut av skapet som homofil muslim i denne boka, men i en fiksjonalisert tekst beskriver en ung manns forhold til søsteren sin. Som flere av de fiksjonaliserte bidragene, mister denne teksten styrken som ligger i nettopp en selvopplevd erfaring, det er jo dette som er de skamløse jentenes og #metoos forse.
Åpne opp andres liv
I kampen mot stereotypen, blir denne boken selv for fiksert på stereotypiene den slåss mot, det er litt for mange argumentative og forskningsbaserte, teoretiske bidrag, og fiksjonstekstene er stort sett (med unntak av Shakars) ikke spesielt gode. Forhåpentligvis er denne boken bare første kapittel, en dør til en verden vi trenger å åpne opp.
I så måte er kanskje før nevnte Zeshan Shakars debutroman kanskje det beste stedet å begynne: Vinneren av Tarjei Vesaas’ litteraturpris forteller en annerledes historie om unge innvandrermenn i Tante Ulrikkes vei, og viser på den måten den velskrevne fiksjonens åpenbare styrke i å åpne opp andres individuelle liv.