God gresk salat – med noen bløte biter
Spennende om lojalitet, radikalisering og familiekjaerlighet, men skjemmes av klisjépregede partier
Er alt lov i krig og kjaerlighet? Står landets lover over gudenes lover? Og må du elske dronning Elizabeth II og bakeprogrammer på TV for å vaere britisk?
Kamilla Shamsie har med sin syvende roman Ildhjerter, som ble nominert til Bookerprisen i fjor, gitt seg i kast med store og høyaktuelle spørsmål. Forfatteren er oppvokst i Karachi, men bor i London, og dette gir henne et «utenfra»-blikk som hun benytter godt her. Med Sofokles to tusen fem hundre år gamle stykke Antigone som rammeverk utforsker hun temaer politikere og organisasjoner i hele Europa baler med; hva skal vi gjøre med fremmedkrigere som er på vei tilbake fra Syria? Hva skjer når lojaliteten til familie og religion kraesjer fundamentalt med samfunnets lover og verdier?
Lett og ledig språk
Evigunge Antigone kan man nå se på Det Norske Teatret i Oslo med Sofokles egen tekst som utgangspunkt – der kong Kreon forbyr gravlegging av nevøen i Teben etter at han har angrepet hjembyen sin. I Shamsies romanversjon befinner vi oss i London post-Brexit, hvor en britisk søskenflokk på tre er i ferd med å rives i stykker.
Vi møter de tre foreldreløse søsknene, Imsa, Parvaiz og Aneeka. Nittenåringen Aneeka ligner en moderne Antigone, og fremtrer etter hvert som det energiske navet i fortellingen. Hun studerer jus i London, mens tvillingbroren Parvaiz blir plukket opp av IS-ververe, som lokker og truer ham til å reise til Syria og jobbe for Daesh. Han vil hedre faren han aldri kjente, en jihadist som døde etter tortur i Afghanistan.
Imsa (Imene i Antigone) er den pliktbundne, som melder fra til myndighetene om brorens svik. – Vi er ikke i en stilling der vi kan la myndighetene stille spørsmål ved vår lojalitet. Skjønner du ikke det? sier hun til den kompromissløse søsteren.
Det skjøre søsterforholdet er godt beskrevet. Shamsie har et lett og ledig språk, med noen fine observasjoner: «For jenter var det å bli kvinne uunngåelig; for gutter var det å bli menn en ambisjon.»
Finurlig
Når hun beskriver mannens blikk på kvinnen og gryende kjaerlighetsforhold, er hun ikke like god.
«Etter dette stilte han mer inngående spørsmål om livet hennes, som om det å se henne gå vekk fra ham på en trestamme, hadde fått henne til å fremtre tydeligere for ham.»
Parvaiz (som svikeren Polyneikes) er den som berører mest i denne fortellingen. Høysensitiviteten for lyder er originalt beskrevet, og på finurlig vis får Shamsie oss til å sympatisere med den naive unggutten. Politikeren Karamat Lone er en god nemesis, som en Kong Kreon nekter han å vike eller lytte til råd. Han er «hard mot de harde», men på klassisk tragisk vis går det hardest ut over familien.
«Vi kan ikke la dem som vender seg mot britisk jord i levende live, få besudle den samme jorden etter sin død.»
Et kor i form av nyhetsklipp og twittermeldinger kommer inn i drypp. Slutten er dramatisk, som fra en Le bureau-episode. Hvor menneskelige klarer man å vaere i behandlingen av terrorister? Har de lenger krav på et hjemland?
Umulig å oversette
Den britiske originaltittelen Home fire referer til det nostalgiske uttrykket «to keep the home fire burning» – at noen holder familielivet i gang mens noen er borte, og er ofte brukt i krigsperioder. Umulig å oversette, og da blir den norske tittelen Ildhjerter tom, men også svulstig til sammenligning.
Wollebøk gjør en hederlig innsats som oversetter, men er kanskje litt for tro mot originalen. Hun kunne med fordel vaert strammere, delt opp de lange setningene til Shamsie som ofte fungerer langt bedre på engelsk, og vaert friere i valg av norske, kortere alternativer.