Grundig, men distansert om «Trøndelags Anne Frank»
Boken presenterer det store bildet av jødeforfølgelser i Europa, Norge og Trondheim
Etter mange år og mange bøker skulle man tro at alle enkelthistorier fra krigen hadde fått sin bok. Men slik var det likevel ikke. En av de halvt glemte historiene handler om Betzy Rosenberg (1919– 2004), som lå i skjul i en hytte på Byneset i Trondheim i to og et halvt år uten annen omgang enn hytteeieren Arne Haugrønning.
I nabohytta hadde Rinnan-banden sine fester. Men like farlige som de direkte fiendene var muligheten for at vennligsinnede mennesker røpet for mye. Derfor levde de isolert fra omverdenen.
Det lille rommet i veggen, som målte 50x65 cm, var et skjulested hun måtte ty til hvis Arne fikk besøk. Rommet var tettet med blendingsgardiner, for at eventuelle politihunder ikke skulle merke menneskelukten. Det er imponerende hvor gjennomtenkt de mange løsningene rundt skjulestedet var, med tanke på at Arne var en sivilist som tidligere aldri hadde behøvd å tenke på krigslist og hemmeligheter.
Til ungdommen
Lena Lindahl gjør en solid jobb med en sterk historie om en jødisk familie fra Trondheim og deres møte med Holocaust. Boken presenterer det store bildet av jødeforfølgelser i Europa, Norge og Trondheim, samtidig som det også hele tiden er én persons historie. Betzy Rosenberg mistet de aller fleste i sin familie.
Boken retter seg mot unge lesere. Det er kanskje derfor hovedpersonen omtales som «jenta», til tross for at hun er 23–25 år mens handlingen foregår.
Det er nok også for de unge lesernes skyld at krigshverdagene og jødeforfølgelsene er så grundig beskrevet. Her gjøres det rede for deportasjonene med «Donau» 26. november 1942 og andre tragedier. Gjennom avissitater får vi glimt av hverdagen under okkupasjonen, supplert med drøfting av hva avisene hadde anledning til å skrive om, og hvordan man laerte seg å lese mellom linjene for å få vite hva som egentlig skjedde.
Taktfullt
Bokens svakeste side er dens taktfullhet. Den sterke historien må ha preget både Betzy og hytteeieren Arne mens det skjedde, og i årene etterpå. De giftet seg i 1949. Hvor sterkt krigen preget dem, må vi imidlertid lese mellom linjene eller gå ut av boken for å få svar på. I forlagets reklametekster heter det at Betzy «overlevde krigen som et traumatisert menneske», men den konklusjonen finnes ikke i boken.
Lindahl er høflig kortfattet i beskrivelsen av Betzys reaksjoner under og etter krigen. Hun gjengir heller ikke hele teksten i Betzys egen korte beretning, som hun skrev i 1999 på sin leges oppfordring.
Slik sett befinner boken seg i en mellomposisjon hvor den går utenom flere spørsmål. Den er passe detaljert og passe vag, spesielt hvis man sammenligner med Adresseavisens store temasak om Rosenberg i april i fjor.
Dokumentert og diktet
Mellom det hun finner i kildene og det hun får fortalt fra familie og naboer, dikter Lindahl inn tanker, følelser og dialoger. Slik lever boken fint opp til sjangeren dokumentarroman.
Boken er ikke feilfri, men ved å fortelle om verdenskrigen og holocaust fra en ung norsk kvinnes perspektiv, har den potensial til å bli en bruksbok med langt liv i skole og bibliotek.