Bernhard Ellefsen: Faen ta døden, vi elsker jo livet
Essayet er i grunnen blitt bedrøvelig selvopptatt.
Bernhard Ellefsen (født 1984) er litteraturkritiker i Morgenbladet, ble kåret til Årets kritiker i 2014 og fikk Arne Hestenes’ journalistpris i 2016. Nå debuterer han med boken Imot døden, Om fortvilelsens litteraere fellesskap.
Debuten viser at kritikeren ikke mestrer essayformatet. Iscenesettelsen av Ellefsen i teksten blir keitete og utvendig. Ellefsen finner liksom ikke plass til seg selv i sitt eget essay.
Det 144 sider lange essayet inneholder en beskrivelse av Ellefsens egen dødsangst og en slags drøfting av bøker som gjenkjenner og demper denne angsten. Betroelser om dødsangsten kommer like uanstrengt som om det var vaeret eller en hvilken som helst ny film det var snakk om:
«Frykten for døden er ikke frykten for en ulykke, eller for plutselig sykdom – selv om den kan vaere det også. Snarere opplever jeg en intens uro, til tider panisk, over selve den betingelsen døden utgjør for oss. At livet for oss alle er innrettet med en begynnelse, en midte og en slutt.»
Selvopptatt livstapping
Her er lite å laere om dødsangst. Essayet er i grunnen blitt bedrøvelig selvopptatt, og inneholder rare setninger som at døden blir verre desto rikere liv du har. Rikdommen dreier seg selvsagt ikke om penger, men om god mat og samtaler om litteraturen. Essayet gjør ikke noe forsøk på å komme seg ut av det som mest av alt fremstår som et overklasseeller luksusproblem.
Innimellom dukker oppsiktsvekkende påstander opp uten argumenter eller gode eksempler: «Ikke noe tapper vår livsverden for fylde som når vi mister en som er oss naer.»
Jeg kan i farten komme på minst tre ting som tapper vår livsverden enda mer: Sykdom som eter opp identiteten og selvfølelsen til våre naermeste, svik som pulveriserer tiltroen i et menneske, rusmisbrukere som ruser på seg en ny (rus) identitet og tapper sine naermeste for livsglede.
Hyllest mer enn tenkning
Ellefsen leser ikke bøker for moro skyld, men for å nyttiggjøre seg litteraturens innsikter. Han bruker litteraturen til å tenke med, skriver han. Men essayet hans er avgrenset av hans egen dødsangst. Han tenker lite, men utbasunerer desto mer.
Bøkene han vil tenke med, bruker han mer som trøst og gjenkjennelse av egen livsholdning. Med andre ord slik vi andre leser bøker, litt for tenkingen, litt for gjenkjennelsen og litt for gleden. Avsnittene om John Williams (Stoner) og Jon Fosse (Morgon og kveld), og analysene av Ingmar Bergmanns film Det sjunde inseglet og Astrid Lindgrens Mio, min Mio og Bröderna Leonhjärta er noe av det mer leseverdige i essayet. Også bolken om Lucien Suel er bra.
Han skriver ellers om favorittforfattere som Philip Roth, John Updike, Christopher Hitchens og Naja Marie Aidt. Men det er vanskelig å se at Ellefsen tenker med disse forfatterne. Han hyller dem fordi han gjenkjenner sin egen dødsangst i det de skriver. Og han finner trøst hos dem, også i livshymnen Do not go gentle in to that good night av Dylan Thomas.
Tilgjort pynt
Flere fomlete og omstendelige setninger gjør essayet vanskelig å forstå. Essayet er i tillegg preget av et forfinet og
Essaydebuten til Bernhard Ellefsen er en blanding av blottleggelser, plattheter og hyllester av et knippe bøker.
tilgjort språk. Denne stilen signaliserer allerede i tittelen: Imot døden, Om fortvilelsens litteraere fellesskap. Det ville vaert mer passende å kalle den «Faens død! Vi som elsker livet», eller «Faen ta døden! For oss som elsker bøker».
Det forfinede språket tar oppmerksomheten bort fra det essayisten prøver å si. Det beskrevne pumpes opp med kompliserende omskrivninger. Ofte fordunkles enkle budskap:
«Men dybden i hva et verdenstap betyr, blir enda tydeligere – for meg, i hvert fall – gjennom litteraere verdsettelser av hva det vil si å ha en sansende, erfarende bevissthet i den materielle verden Lukrets beskrev i Om tingenes natur.»
Jeg må lese tre-fire ganger for å få tak i hva slike setninger egentlig prøver å si, også når jeg på forhånd har lest at verdenstap er en beskrivelse av døden. Slike setninger er det mange av i denne boken. Noen av dem forstår jeg simpelthen ikke etter gjentatte lesninger.
Blottlagt sjelsliv
Den verdslige skeptikeren avviser det oversanselige i Jon Fosses Morgon og kveld, men han tyr til religiøse metaforer om evigheten for å forklare seg selv: «Frykten er en frykt for evig mørke, så enkelt kan jeg si det.»
Jeg synes nok Ellefsen holder mer av en slags messe for liv og litteratur enn han drøfter og forklarer litteratur. Du må kanskje dele hans dødsangst for å få utbytte av denne litteraturmessen. Selv er jeg mer engstelig for at døtrene ikke skal svare på mobilen eller ikke vaere hjemme til avtalt tid.