Gjørmebryting på Grønland
Kolonihistorie gjenfortalt som morbid skittenrealisme.
Høsten 1985 flyttet jeg som ung forfatter til København for å friste lykken, som det heter i eventyrene. Et av de første og sterkeste inntrykkene som møtte meg, var flatfylla i grønlandsk tapning. Sanseløst berusede grønlendere ravet ut av en hvilken som helst brun bodega.
Jeg var vitne til et veritabelt kultursjokk: naturfolkets frontkollisjon med det danske frisinn og tilhørende sjenerøse alkoholpraksis. Men som alle som har tilbrakt mer enn to uker i Danmark vet, er det danske frisinn ikke helt hva det gir seg ut for. Under overflaten finnes inngrodde føydale strukturer som for eksempel gir seg utslag i et usedvanlig strikt byråkrati. Et gammelt adelssamfunn fornekter seg ikke.
Imperium Dania
La dette vaere et apropos til Kim Leines 600 sider lange og hyperenergiske skildring av hvordan verdens største øy ble dansk eiendom.
Som alltid når man står ovenfor en historisk rekonstruksjon i romans form, er det vanskelig å vurdere hva som er verifiserbart og hva som må skrives på kontoen for kunstnerisk frihet. I etterordet redegjør Leine selv kort og fyndig for den metoden han har valgt: Å dikte seg inn i glipene i kildetilfanget, slik en rekke kolleger har gjort før ham – i dansk sammenheng kan det vaere nok å peke på Thorkild Hansen og Henrik Stangerup.
Leines fremstilling forankres i den aldrende og pinlig hemoroideplagede kong Fredriks beslutning om å opprette en koloni på Grønland. Han er drevet av visjonen om et «Imperium Dania» – et Romerrike for det høye nord, intet mindre. Da skriver vi 1728, og norskfødte Hans Egede har allerede drevet innbitt protestantisk kristningsarbeid på den isfrie vestkysten i flere år.
Fremgangen er så som så. Grønlenderne, slik Leine vinkler dem, er for så vidt velvillig innstilt til evangeliet. De er fredsaele og gjestfrie sjeler, som samtidig ikke går av veien for spissfindige teologiske diskusjoner. Disse setter rett som det er den stivsinnede hissigproppen Egede, som naerer et ubendig hat til jøder og katolikker i skjønn forening, sjakk matt.
Menneskelig armod
Kolonien Godthåp, grunnlagt på et vaerutsatt og goldt nes, får en katastrofal start. Det skyldes ikke bare at den befolkes av frigitte tukthusfanger og prostituerte i en usalig blanding. Ifølge den retrospektive omviseren Leine, er boog hygieneforholdene så begredelige at de nyankomne vader rundt i en stinkende suppe av unevnelige substanser. Desperat matmangel avløses av dødbringende epidemier, og økte brennevinsrasjoner og kaninaktig kopulering i hver krik og krok, er i så henseende en mager trøst.
I det hele tatt dynges elendighetsbeskrivelsene oppå hverandre. Leine formelig mesker seg i frittflytende kroppsvaesker, møkk og menneskelig armod. Det blir avgjort for mye av det miserable, som attpåtil tvaeres ut til det svimeslående.
Heldigvis har vinneren av Nordisk råds litteraturpris i 2013 andre strenger å spille på. Fra bekmørke ansatser til sosialpornografi kan han ta spranget over i fascinerende filosofisk/mytologiske sekvenser, forheksende drømmetablåer og paradisisk vakre naturmalerier.
Sitatvennlig er han også, og som regel på «fremmedelementenes» bekostning, det tohodede trollet bestående av krone og kirke. «Heller gode grønlendere enn dårlige kristne», er en kraftsalve. «Atmosfaeren på skipet var veldig dansk: råtten og innelukket», en annen.
Korrumperer
Bokens fundamentale konfliktlinje avtegner seg så tidlig som i tittelen, og utdypes i prologen. Der introduseres åndemaneren Aappaluttoq, «den røde» – en mann som etter sigende har evnen til å reise uanstrengt i tid og rom. Men om han er mektig i ånden, ser han seg like fullt nødt til å sette bort sønnen sin til Egedes familie, som fordansker navnet hans til Frederik Christian.
Dansk til margen, kan pleiebarnet imidlertid aldri bli. Tvert imot blir det stående i tragisk spagat mellom to uforenlige levesett. Forfatterens pedagogiske poeng er lett, muligens for lett, å få øye på: En kolonisator er forhåndsprogrammert til å ende opp som en overgriper, og korrumperer i siste instans både seg selv og sine undersåtter.
Leine illustrerer likeledes slående klart hvor mentalt innsnørt de ymse øvrighetspersonene er. En spirende humanisme blir tvangsmessig avløst av kaldblodig og brutal embetsutøvelse. Kongen befaler, og da må all individuell vurderingsevne vike. Eller Gud – fritt etter den bokstavtro Luther – befaler, i Egedes tilfelle.
Den strie strømmen av ytterliggående virkemidler gjør Rød mann/Sort mann til en litt anmassende og utmattende leseopplevelse. Det forhindrer ikke at den har et umiskjennelig sus av litteraer storhet over seg, saerlig i de partiene hvor den grovkornede tendensromanen slipper taket og de eksistensielle grunnvilkårene står i sentrum.