Skam, skyld og historisk ansvar

I 2014 deltok Hollywood-skuespilleren Ben Affleck i Finding Our Roots, et populaert TV-program om slektsgranskning. E-postlekkasjer avslørte at Affleck hadde presset Public Broadcasting Service til å utelate klipp som viste at slekten hans også omfattet slaveeiere. Da skandalen ble kjent, unnskyldte Affleck seg med at han skammet seg.

Skuespillerens reaksjon er forståelig, men sjokkerende. Affleck har drevet kampanjer for kvinners rettigheter, for minstelønn, han har arbeidet aktivt mot diskriminering og støtter åpent Det demokratiske partiet i USA. Vi forventer mer.

Problemet er fortielsen

Hadde Affleck skyld i at forfedrene hans holdt slaver? Selvsagt ikke. Afflecks problem var at han forsøkte å fortie det. Saken er spesielt problematisk fordi USA i dag på mange måter er et splittet land, der hvite nyter godt av kulturelle og økonomiske privilegier. Er Affleck og hans familie privilegerte? Absolutt. Tjener de på den strukturelle rasismens synlige og usynlige barrièrer? Uten tvil. Betyr dette noe for hvordan vi dømmer hans handlinger? Ja. Det bør det også gjøre.

I et USA som ikke lever opp til sine løfter og ofte er i konflikt med seg selv, må denne historiske arven konfronteres. Affleck er, som alle amerikanere, et barn av slaveøkonomien og segregeringen, av Jim Crow og Ku Klux Klan. Men han er også et barn av abolisjonister og borgerrettsaktivister, av Lincoln og Martin Luther King Jr. Hundretusener skulle dø og millioner bli invalide før slaveriet endelig ble opphevet for drøyt 150 år siden. Affleck er amerikaner, det forplikter.

Utenfra ser vi lett at Affleck tråkket feil. Men Europa er på mange måter i samme situasjon. Vår historie er ikke mindre blodig, og den er ikke mindre traumatisk. Det siste århundrets kriger er fulle av ofre og overgripere, av partisaner og profitører, av sabotører og kollaboratører. Det var dette Europa som kanaliserte århundrers antijødiske holdninger inn i et systematisk utryddelsesprogram.

Arnfinn Moland må gjerne si at min fremstilling av Holocaust er tøv. Jeg mener hans fremstilling er for snever og unnvikende. Mitt argument var ganske enkelt at nordmenn som bruker nazianalogiene om Israel, eller relativiserer Holocaust, ikke gjør dette i et moralsk vakuum.

Alle taper på ansvarsfraskrivelsen

Mira Wszelaka og Iwona WoickaŻuławska ønsker en unnskyldning, men de misforstår mitt poeng: Alle taper på ansvarsfraskrivelsen. Jeg har møtt polakker som påstår at antisemittisme ikke er et problem i Polen, men som i samme setning sier at jødene har skylden for Polens problemer og for krigen. I lys av dette er et forbud mot å si at Polen hadde dødsleire fordi disse ikke var opprettet eller driftet av polske myndigheter, et steg i feil retning.

Nei, dette er vårt felles ansvar. Der må erkjennelsen begynne.

Vår diskusjon om Quislings arv er problematisk fordi antijødiske holdninger ikke bare handler om fortiden. I dagens Europa er antisemittiske holdninger fortsatt en voldsom kulturell

se på ulike tilknytningsformer, hvor foretaksmodellen kun er en av flere. Hva konklusjonen blir, er selvfølgelig ikke bestemt på forhånd. Vi vil ha god dialog med institusjonene i gjennomgang av både tilknytningsform og regelverk. Målet er mer autonomi og bedre rammebetingelser. Bjarne Flølo skriver i Aftenposten at rengjøringen av Oslos gater er en katastrofe. Denne meningen underbygger han med billeddokumentasjon fra fire gater. Det er flott med engasjement om driften av byen vår, og det er bra at det er en forventning om at kommunen skal gjøre en skikkelig jobb.

Problemet er at de fire gatene Flølo mener er dårlig rengjort, ikke er rengjort ennå. Dermed blir påstanden om at kommunens renhold er katastrofal, veldig feil. Gatene han mener er slett rengjort, blir kostet og vasket i disse dager. understrøm, og stadig oftere blir disse holdningene legitimert som «Israel-kritikk» eller «antisionisme».

Jeg er ikke primaert bekymret for Linstad og Lysestøl – de er åpne om at de ønsker Israel strøket av kartet og skammer seg ikke over å vaere antisionister. AKP hadde mange andre dårlige ideer også. Jeg er bekymret fordi de moralske bolverk som en gang demmet opp for antijødiske holdninger, nå forvitrer. Antisionismen har spredt seg langt inn i fagbevegelsen, langt inn i kirkemiljøer og kristne ungdomsorganisasjoner og helt inn i sentrum av norsk politikk. Nils Butenschøn var av dem som på 1970-tallet la strategier for aktivt å «vinne hele partier og organisasjoner for Palestina». I dag har Butenschøn, Linstad og Lysestøl langt på vei lykkes.

Dette kan vi ikke tillate. Vi er europeere, det forplikter.

Vi må konfrontere historien

Det er helt uproblematisk å påpeke at vi er Quislings barn: Kulturen som skapte ham, har også skapt oss, men vi er også skapt av motkreftene som bekjempet ham. Dette er ikke først og fremst et historisk faktaspørsmål – om biologisk slektskap, partibok eller nasjonal tilhørighet – men et moralsk spørsmål: Vi må konfrontere historien så våre barn slipper å gjenta den.

Ben Affleck har et spesielt ansvar for Amerikas historie med slaveri og hvite privilegier. Polakker har et spesielt ansvar når det gjelder pogromer, diskriminering og dødsleire. Det har nordmenn også. Skyldspørsmålet blir i denne sammenheng uinteressant. Skylden er ulik, men ansvaret deler vi.

Vi må vise oss verdige som forvaltere av historien, den moderne europeiske skjebne som binder nordmenn, polakker, jøder og tyskere sammen. Det hendte her, hos oss.

Det er riktig som Flølo skriver, at Oslo kommune har entreprenører som utfører denne jobben for oss, men det er ikke riktig at jobben ikke kontrolleres. Vi har en nitid oppfølging av våre leverandører, og kontrollsanksjoner når arbeidet ikke utføres i henhold til kontrakten.

Bymiljøetatens kontrollører er innom alle gater for godkjenning, og vi underkjenner de gatene som ikke er godt rengjort. Mange gater må tas på nytt. Til nå er det foretatt 726 kontroller av rengjorte bygater – og funnet 110 større eller mindre avvik.

Årets rengjøring av gatene har gitt oss noen utfordringer. Den heftige snøvinteren har resultert i svaert mye grus, og kuldegrader langt ut i april sørget for en sen oppstart av rengjøringen. Derfor er mange gater som Flølo kanskje er vant til at er rengjort tidlig i mai, ennå ikke vasket. Men det blir de.

Våre folk jobber nå dag og natt for å få byen fin, ren og støvfri frem til

17. mai. Informasjon om hvilke gater som rengjøres når, finner du på våre nettsider oslo.kommune.no