Flere land slår tilbake mot Trumps trusler
Analyse: Trump får smake egen medisin. Flere land slår hardt tilbake mot press og trusler.
– Før hadde vi ingen som representerte oss i forhandlinger. Men nå har USA én som er veldig god til dette. MEG! utbasunerte president Donald Trump med sedvanlig bravur i det ovale kontor torsdag.
Trump har solgt seg inn som mannen som kan hale i land gode avtaler. Nå blir den påstanden satt på den ene alvorlige prøven etter den andre.
Samtidig som Trump satt i Det hvite hus med NATO-sjef Jens Stoltenberg på 17. mai gikk nemlig fristen ut for reforhandlingene med NAFTA-landene. De har fremdeles ikke kommet til noen løsning.
Samme dag var også en kinesisk delegasjon i Washington for å snakke handelsavtale. Det går ikke spesielt bra, ifølge presidenten selv.
Hvor sterke er egentlig USA?
– Jeg tviler på om vi kan få til en avtale, sa Trump om kineserne, og beskyldte president Xi for å bruke Nord-Korea som brekkstang. Han sa også at Xi var «en god venn» og at han «likte ham svaert godt».
Retorikken er selvsagt taktikkeri fra den amerikanske presidenten, slik det også er det fra motpartene – for eksempel når Nord-Korea nå har begynt å så tvil om de vil ha noe toppmøte likevel. Vi er blitt innprentet jevnlig at dette er Trumps foretrukne
metode: gå ut hardt og relativt ekstremt, og jobbe seg tilbake fra en «posisjon av styrke». Overfor NordKorea kaller de taktikken «maksimalt press».
Risikofylt spill
President Donald Trump har kastet regjeringen sin inn i forhandlinger på svaert mange fronter. I tillegg til Kina, NAFTA-landene og Nord-Korea, er amerikanerne altså også i potensiell konflikt med EU på to fronter: straffetollen på stål og aluminium, og sanksjonene mot Iran.
Trumps risikofylte spill baserer seg på én grunnleggende antagelse: at USA er så sterke og mektige, og det amerikanske markedet så attraktivt, at alle de andre landene til slutt vil bøye av, uansett hva presidenten lirer av seg av trusler og fornaermelser.
I mesteparten av Trumps 71-årige liv ville denne antagelsen ha medført riktighet. Men i dag er ikke supermakten like suveren.
Da Barack Obama ble president i 2008 var Kinas økonomi mindre enn Japans, og så vidt større enn Tysklands. Kina har nå forlengst passert USA som verdens største økonomi når man justerer for kjøpekraft (PPP), og vil bli størst totalt sett i løpet av de neste 7–12 årene.
Da George W. Bush ble president i 2000 hadde EU 13 faerre medlemsland enn de har i dag.
EU er nå verdens største marked for varer og tjenester – i hvert fall frem til Brexit. Det er også verdens største eksportør av varer og tjenester. USA er EUs viktigste eksportmarked, men det er likevel mye mindre enn kombinasjonen Sveits, Norge, Japan, Tyrkia og Russland.
Den siste uken har både EU og Kina begynt slå tilbake mot Trump. EU kunngjorde at de vil blokkere effekten av Trumps sanksjoner mot Iran. De forlanger også at Trump dropper straffetollen på stål og aluminium. EU-president Donald Tusk kom dessuten med en kraftig salve mot USA, og sa at Europa nå må «forberede seg på å handle på egen hånd». Tysklands kansler Angela Merkel sa før helgen av Trump «undergraver tilliten til internasjonal orden». Bloomberg skriver at Trump fremprovoserer økende antiamerikanske holdninger i Tyskland, og at flere tar til orde for en mer aggressiv holdning mot USA.
Kinasjakk fra Xi
Kineserne har også strammet grepet. De har blant annet latt amerikanske eksportvarer få en svaert langsom behandling i tollen, ifølge Wall Street Journal. Epler og kirsebaer råtner i kassene, mens nye biler blir saumfart og plukket fra hverandre.
Og i helgen klarte president Xi å presse Trump til å gjøre en innrømmelse for mobilselskapet ZTE. Kineserne bruker presidentens ønske om en atomavtale med Nord-Korea som pressmiddel – det antydet Trump selv under seansen i Det hvite hus.
Republikanere og demokrater
USAs posisjon som verdens ledende supermakt har vaert tuftet på økonomisk og militaer styrke, men det har vaert underbygget av landets sterke visjon for internasjonalt samarbeid, både fra republikanere og demokrater. Når landet nå trekker seg som samarbeidspartner på mange felt, hva skjer da med denne posisjonen?
Stoltenberg sa til norsk presse etter møtet med Trump at han var bekymret for at det «butter litt» i det internasjonale samarbeidet.
– Det er ikke noen vits å prøve å skjule det. Det er bedre å vaere åpen og aerlig om at det er reel- le uenigheter om alvorlige spørsmål, sa Stoltenberg.
– Det er et sprik i forhold til den ideen vi har om et transatlantisk fellesskap der vi står sammen om det meste, og der vi bygger en orden basert på regler.
Skal vi tro Trump-tilhengerne er denne utviklingen et kalkulert drama som vil ende i «better deals» for USA. Rett skal vaere rett, presidenten har halt i land handelsavtaler med Sør-Korea og Japan. Trumpregjeringen mente også å ha forhandlet frem en avtale med Brasil, men det nektet brasilianerne på.
USA er fortsatt rik og mektig nok til at de fleste nasjoner vil strekke seg langt for deres gunst. Men mange markerer nå også tydelig at det går en grense. Spørsmålet er om Trump vil kunne lande på den riktige siden av den. Som han selv ofte sier: we will see.