Helene Skjeggestad:

En ny laererrolle krever bedre verktøy. Det viktigste laererne har, er hverandre.

«Mrs. Gaskell og hennes sosiale romaner.»

De svarte bokstavene er skrevet på skrivemaskin på et tykt, gulnet papir. Lenger ned på siden står det «Av Karsten Skjeggestad. Hovedoppgave. Høstsemesteret 1945». Den gule bunken med papirer henger sammen med kun tre stifter og ser ikke veldig innbydende ut der den står i bokhyllen. Men den representerer min families klassereise fra bondesamfunnet til middelklassen – og det midt under krigen.

Den førte til at min farfar ble lektor Skjeggestad.

I flere uker har debattene rast rundt opplaeringsloven, ytringsfrihet og laerernes rolle på utsatte skoler. Nylig kom Nordahl-utvalget med nye anbefalinger for spesialundervisning. Før sommeren skal Stortinget også ta stilling til en eventuell ny tillitsreform.

Når det nå stormer igjen rundt laererrollen, tenker jeg ofte på min farfar. Ser ham for meg med hendene i hodet, dypt konsentrert over rettebunkene til langt på kveld. Ville han ha kjent igjen sitt eget yrke?

Lederskikkelsen

Da farfar startet sin yrkeskarrière, hadde laereren status på lik linje med presten og legen.

I dag er det få som blir laerere for å foreta en klassereise. Ideen om den enerådige laereren ble skrotet på 1970-tallet, da laereren skulle ha en mer tilbaketrukket rolle og heller legge til rette for at eleven skulle laere. Nå er pendelen på vei til å svinge tilbake igjen med ønske om mer spesialisering, mastergradsutdannelse og etterutdanning. Men det er en lang vei å gå før laereren igjen blir en lederskikkelse i samfunnet.

Kostbar lønnskamp

Status henger unektelig sammen med lønn. Min farfar hentet med stolthet hjem en lønning som rakk til både forbruk og sparing, og han var vel vitende om at han var på lønnstoppen i samfunnet.

Det er et stykke fra det til dagens situasjon. Reallønnen steg frem til midten av 1970-tallet, men etter det flatet den ut, ifølge rapporten «Om laererrollen» fra 2016. Også sammenlignet med andre, tilsvarende utdanningsgrupper i offentlig sektor ble laererlønnen svekket i 1970- og 1980-årene.

Det er med på forklare hvorfor laerere og lektorers organisasjoner på 80-tallet prioriterte kamp for økt lønn og kortere arbeidstid fremfor faglig utviklingsarbeid og profesjonsbygging.

Mange roller

Farfar skulle først og fremst laere elevene tysk, engelsk og historie. Når han ble oppgitt, var det fordi elevene kom med ulik forhåndskunnskap, og han måtte for eksempel laere bort tysk til nybegynnere og mer viderekomne – samtidig.

I dag finnes det knapt grenser for hva laererne skal ta ansvar for. De må vaere sosialarbeidere, psykologer, terapeuter, karrièreveiledere, meglere, støttekontakter og oppdragere. Og så må de sørge for at elevene laerer noe i tillegg.

Krav, krav, krav

I farfars klasserom var det ham som bestemte, ham som var sjefen. Riktignok var etterkrigstiden også pre-

Oppsummert har laererne lavere status, relativt dårligere lønn, flere roller de skal bekle og mer som skal rapporteres enn for 70 år siden

get av rapporteringskrav og nasjonal styring av skolen. Men disse kravene var knyttet til investering og strukturendring, ikke til elevresultater. Med overgangen nytt årtusenskifte kom det også et vannskille i utdanningspolitikken. Nå skulle elevenes laeringsutbytte måles gjennom kompetansemål.

Den enkelte skoleeier, kommunen eller fylkeskommunen, blir holdt ansvarlig for resultatene, noe som fremdeles påvirker hvordan de ansvarliggjør den enkelte skole og laerer.

Min farfar er ikke med oss lenger, men jeg kan se han for meg der han lener seg tilbake i godstolen, svelger en god munnfull med jordbaer, rister lett på hodet og sier:

Det å vaere laerer i dag, det høres ganske slitsomt ut.

Tung bør

Oppsummert har laererne lavere status, relativt dårligere lønn, flere roller de skal bekle og mer som skal rapporteres enn for 70 år siden.

Laererrollen har forandret seg, og selv om det har ført til en bedre skole, er det selvfølgelig en tung bør å baere for laererne. Noe kan justeres av politikere og skoleeiere, men skal laererne takle den nye laererrollen, er det en ting som virkelig gjelder: De må bygge profesjonsfellesskap.

Heldigvis er det en erkjennelse som er i ferd med å vinne frem blant laererne selv.

Ny vind

Det foregår en stille revolusjon i SkoleNorge, parallelt med de mer hissige offentlige debattene. Det er vanskelig å sette en startdato, men måtte man velge, er Utdanningsforbundets landsmøte i 2009 et godt sted å starte. Da vedtok organisasjonen å skape et konkret uttrykk for laererprofesjonens etikk og å lage en profesjonsetisk plattform.

Profesjonsfellesskap handler om noe så enkelt som å danne horisontale nettverk på tvers av trinn, skoler og kommuner. På den måten kan man dele de gode ideene, komme med saklig kritikk og slipe argumenter mot hverandre. Rett og slett bygge en profesjon.

Det høres så enkelt ut, men har likevel vist seg vanskelig å gjennomføre fordi det ikke kan vedtas ovenfra, men må komme fra profesjonen selv.

I laererstanden har det alltid vaert en kamp mellom dem som vil drive tradisjonell fagforeningskamp og dem som ønsker å utvikle profesjonen. Mye tyder på at sistnevnte endelig er i ferd med å vinne terreng etter at både utdanningsmyndigheter og laererorganisasjoner svekket slike fellesskap i 1980 – og 1990-årene.

Det viktigste verktøyet

Muligheten til å få frisket opp kunnskap gjennom møte med andre i samme profesjon, og ved videre- og etterutdanning, er veien å gå i møte med den nye laererrollen.

For 70 år siden var det å vaere laerer en ganske ensom affaere. Det eneste farfar delte med sine kolleger, var fisketurer. Det gikk fordi kravene var faerre, men slik kan det ikke vaere i dag.

En ny laererrolle krever bedre verktøy. Og det viktigste verktøyet laererne har, er hverandre.