Korttenkt konfrontasjon

USAS PRESIDENT, Donald Trump, har skapt internasjonal usikkerhet og uro siden han tiltrådte. I en verden der diplomatiske talemåter og omgang er blitt perfeksjonert gjennom tiår, kan klar tale skape uro. Men det er ikke først og fremst presidentens klare tale som plager verden. Usikkerheten er utløst av hans manglende interesse og forståelse for hva som skal til for at viktige sider ved vår verdensorden består.

Trumps iver etter å forlate, og å true med å forlate, internasjonale avtaler er blitt et urovekkende mønster. Ikke fordi alle disse avtalene er perfekte. De har alle svakheter, og de har godt av statsledere som jobber for å forbedre dem. Men det er noe helt annet enn Trumps kortsiktige konfrontasjonsstrategi.

DET BESYNDERLIGE med Trumps retorikk og handlinger er at han ikke synes å forstå hvorfor USA gikk i gang med å bygge en internasjonal posisjon i utgangspunktet. Analysene av tiden frem til og under andre verdenskrig var relativt entydige. Verdens land må samarbeide mer, ikke mindre. Isolasjonisme fungerer ikke.

Land må ha dialog på flere nivåer, ikke faerre.

Handel er avgjørende for vekst og for at relasjoner er fundert på mer enn rene territorielle interesser.

Denne erkjennelsen er bare blitt sannere med årene.

SAERLIG DE SMÅ LANDENE er tjent med en slags enighet om spilleregler, noen rammer som ikke brytes av rå makt, selv om stormakter åpenbart har tatt seg til rette ved flere anledninger også etter 1945.

Og de store? De kan ha kortsiktig interesse av å overkjøre andre land og utnytte sin styrke maksimalt. Men historien har vist at også de har interesse av at antall konflikter minimeres, at mistenksomhet bygges ned og at åpenhet og samarbeid er grunntonen. Heller ikke store land kan trekke seg tilbake og leve i et vakuum.

Det vil si, det kan de jo. En stund. Spørsmålet er hvem det gagner. Igjen, på kort sikt kan Trumps utenrikspolitiske strategi gagne enkelte interesser, men det gagner neppe USA på lang sikt. Også USA trenger venner og allierte som jobber for landets interesser med en motivasjon som bygger på annet enn trusler og frykt. USAs sikkerhet fordrer tette og tillitsfulle relasjoner med allierte. Reaksjonene fra EU etter Trumps avvisning av Iran-avtalen illustrerer hvor raskt tillit kan smuldre, hvor skjørt regelsettet er.

DE TRANSATLANTISKE BÅNDENE som er blitt knyttet og styrket siden andre verdenskrig, er for viktige til at de kan smuldre på grunn av Donald Trump.

Å vaere en motkraft krever en stor innsats fra EU og alle andre land som ser verdien av en verden som ikke er organisert utelukkende med utgangspunkt i den sterkestes rett.

Verdens land må samarbeide mer, ikke mindre. Isolasjonisme fungerer ikke. Land må ha dialog på flere nivåer, ikke faerre.